Underdog i Düsseldorf
Om å bygge grunnmuren for framtidas fotballnasjon.
Som så mange av mine tidlige fotballopplevelser, var de ikke egentlig mine, men historier opplevd og gjenfortalt av storebrodern, sportsidioten. Mitt første møte med albansk fotball er nettopp en sånn historie. Han var nylig hjemkommet fra ferietur med mormor og morfar til byen Saranda i Albania, et land som fortsatt var sterkt preget av fattigdom knappe ti år etter at kommuniststyret var avvikla. Alvorstynget fortalte han om en gjeng fotballspillende barn de hadde sett i utkanten av byen. «Så du så fine fotballstøvler de hadde», hadde mormor sagt til sitt åtte år gamle barnebarn; et spørsmål som ikke var et spørsmål. «Mhm», svarte brodern nølende. Han hadde lagt merke til at ingen av barna hadde på seg sko. Sånt setter spor i et ellers naivt barnesinn.
Hadde dette vært en klassisk fotballfilm (du husker vel Bend it like Beckham fra tidlig 2000-tall), hadde det vært de samme gutta, bare 20 år eldre, som i kveld knyttet lissene og bykset ut på en flombelyst Düsseldorf Arena. Men dette er slettes ingen spillefilm, selv om kampene definitivt har sine feel good-øyeblikk. For ståa er nemlig den at flere av kveldens spillere ikke engang var født på den tida (det er her jeg begynner å føle meg svimlende gammal), og enda flere vokste opp utenfor Albanias grenser. Kommunistregimet, ledet av Enver Hoxha, førte til at mange albanere skapte nye liv i andre europeiske land, og diasporaen er derfor vidstrakt. Særlig mange bosatte seg i Italia, Hellas og Sveits, og spillere født og oppvokst i disse landene er godt representert i årets EM-tropp.
At disse spillerne har pakket snippesken og kommet «tilbake» til Albania for å representere landet, er ingen tilfeldighet. Supporterklubben Tifozat Kuq e Zi har spilt en aktiv rolle i å hanke inn spillertalenter med albansk bakgrunn. Kaptein Berat Djimsiti, som til daglig gjør det særdeles godt i Serie A-klubben Atalanta, vokste opp i Zürich i Sveits, og ble i 2016 tilbudt plass på det albanske landslaget. Like før EM samme år, Albanias første noensinne, ble han droppet fra spillerstaben, og dette er dermed hans første store mesterskap.
Åpningskampen mot Italia starta med et brak. Nedim Bajrami satt ballen i nettet etter 23 sekunder, og skapte med det EM-historie. Etter å ha havna i den såkalte dødens gruppe, bestående av Spania, Italia og Kroatia, tilsa oddsen at Albania ville være de første til å ryke. Men det utenkelige har jammen skjedd (typisk underdog!) og Kroatia ligger i skrivende stund nederst på gruppetabellen. Om Albania karrer seg videre til sluttspillet er det intet annet enn smått utrolig.
Forhåpentligvis kan albanernes oppturer som landslag de siste åra bidra til å styrke fotballkulturen i landet. Dagens fotballspillende barn, barføtt eller ei, vokser opp med å se at å spille for Albania kan føre en langt, til og med hele veien til EM. Og om ikke det gir håp for framtidige fotballprestasjoner og -generasjoner, så vet ikke jeg. Spillefilm eller ei, dette er en fotballhistorie jeg gleder meg til å se utspille seg.
