Overhørt

Det er «mange i Norge som benekter holocaust, det er mange som mener at Stalins, Pol Pots eller Pinochets forbrytelser enten ikke fant sted eller at de var nødvendige, og det er mange med rasistiske holdninger. Gir Aftenposten av den grunn spalteplass som forsvarer slike synspunkter?
— Sven G. Holtsmark, om Kjetil Bjørnstads Ukraina-kronikk, i Aftenposten

Er det årets flauaste mat langs vegen? I kafeen på ferja mellom Arsvågen og Mortavika seier dei som jobbar der at dei berre gjer som dei har fått beskjed av Fjord1. Altså 1 stykk «brunostsnei og minst mogeleg smør.
— Irene Jacobsen til VG

Svele m/smørkrem: Smør jamnt utover, med eit tjukt lag smørkrem. Det skal vise igjennom at det er smørkrem.
— Internt sveledokument frafergeselskapet Fjord1, gjengitt i VG

Vi røyste oss og gav trampeklapp for ein landbruksminister som la kampen om riktige tal og stor nok pott til alle bønder død! Eg røyste meg også, men eg skulder på stockholmsyndromet.
— Melkebonde Silje Å. Skarsteini Nationen

Det er noe pirrende vedtradwife-trenden.
— Joachim Lund i Aftenposten

DebattVelferd

Hver mor for seg selv?

Astrid Hauge Rambøl (Sosiolog i Manifest Analyse)

Kaja Schjerven Mollerin retter en moralsk pekefinger mot meg i Bokmagasinets lederartikkel sist lørdag: Vet jeg egentlig hvor privilegert jeg er?

Bakteppet er en kommentar jeg hadde på trykk i Klassekampen, hvor jeg klager over at familien vår taper 200.000 kroner fordi mangel på barnehageplass gjør at samboeren min og jeg til sammen må ta seks måneders ulønnet permisjon.

Jeg klager altså på at det er et gap mellom betalt foreldrepermisjon og rett på barnehageplass, og mener løsningen kan være bedre bemanning i barnehagene og opptak i løpet av året. Mollerin er for så vidt enig i at flere på jobb i barnehagene er en god idé, men å klage på at «ressurssterke barnefamilier utsettes for et netto inntektstap før barnehagestart», minner ifølge Mollerin «mer om en slags rettighetsmani».

Og sånn kan man jo tenke om de fleste velferdsordninger. Er det riktig at rikinger får gratis sykehusopphold? Trenger familier med god råd virkelig barnetrygd? Skal barn av rike foreldre få gratis skolegang?

Fellesløsningene er noe av det gode ved den universelle velferdsstaten vi bor i: vi spleiser på gode løsninger som skal være for alle.

«Slik fungerer den demokratiske velferdsstaten: Krav om rettigheter fremmes i den offentlige debatten»

Videre skriver Mollerin: «Det som skinner igjennom, er en forventning om at når man får barn, skal alt tilrettelegges, som om det var skjedd noe eksepsjonelt». Mollerin har rett i at det er helt vanlig å få barn, det skjer stadig vekk. Det som er ganske eksepsjonelt, som Mollerin også er inne på, er rettighetene foreldre har i Skandinavia. Men disse rettighetene baserer seg på at de som kan jobbe, jobber. Også mor. Og fordi vi som samfunn har valgt denne modellen, hvor alle jobber, er det rimelig at samfunnet legger opp til at det faktisk er mulig. Og det har man langt på vei gjort, men det fins altså et hull i denne ordningen som foreldre må prøve å tette som best de kan.

Mollerin ser ut til å mislike at det er en «ressurssterk» mor som fronter dette kravet. Men tror hun at det er like enkelt for en som ikke får endene til å møtes å skrive om det i avisa?

Mollerin skriver: «Vi er så opptatt av rettigheter at vi blir blinde for privilegiene vi allerede har. Det er som om alt i livet skal veies og måles og gå opp. Men hvor enkelt skal et liv være?»

Så enkelt som mulig, mener jeg. Men vi har ingen garantier. Livet kan by på nok av utfordringer vi ikke rår over. Vi kan ikke alltid beskytte oss selv og de vi elsker fra sykdom og død, fra samlivsbrudd, ensomhet og mobbing. Vi kan ikke styre hvilke tragedier som rammer oss. Det vi imidlertid kan styre, som samfunn, er hvilke rettigheter hver og en av oss skal ha.

Og slik fungerer den demokratiske velferdsstaten vi er så heldige å bo i: Krav om rettigheter fremmes i den offentlige debatten. Noen vinner frem, andre ikke. Så fremmes nye krav, om enda bedre rettigheter. Og sånn, bit for bit, har vi bygget en av verdens beste velferdsstater. Den gir rettigheter til alle borgere, og alle småbarnsforeldre. Det betyr blant annet at de økonomisk privilegerte småbarnsforeldrene og de mindre økonomisk privilegerte småbarnsforeldrene spiller på samme lag. Det gir de fleste av oss, og ikke minst barna, et bedre og rikere liv.

DebattStrøm

Kraft på billigsalg

Olav Hjeljord (La naturen leve)

Vi får stadig høre at vi går mot et betydelig kraftunderskudd, senest fra Anniken Hauglie i NHO (Klassekampen 15. juni). Mange vil nok stusse over dommedagsprofetiene. Det stemmer ikke helt med at vi i perioder har svært billig strøm. Hauglie, og andre fra hennes leir, unnlater å skille mellom regulerbar kraft, som vannkraft, og ikke regulerbar kraft som sol- og vindkraft, og at vindturbiner kan anlegges like billig i våre naboland og på kontinentet som hos oss.

Siden det gjerne er samme været, med mye- eller lite vind samtidig i Nord Europa, blir prisen på strøm også omtrent den samme over hele området. Dermed kan vi like gjerne kjøpe strømmen utenfra som å produsere den sjøl. Ikke bare det, vi kan også dra nytte av perioder med kraftig vind på kontinentet, da strømprisen er null. Det er hva formannen i Energikommisjonen Lars Sørgard vektlegger ut fra den svære satsingen på vindkraft ute i Europa, den vil gi oss: « … billig kraft i lange perioder».

Vannkraften reguleres gjennom fyllingsgraden i magasinene og er gull verd som såkalt balansekraft når sol og vind svikter. Da kan den selges til Europa for en høy pris, samtidig som sterk nedtapping av magasinene må unngås. Tilgangen på vannkraft er en av årsakene til at ny kraftkrevende industri som er avhengig av stabil tilgang på strøm, ønsker å etablere seg i Norge. Men slik etablering medfører økende etterspørsel etter kraft der tilgangen bare i begrenset grad kan økes, og dermed øker strømprisen. Vi kan derfor se for oss økte krav om strømstøtte til husholdningene parallelt med eventuell etablering av batterifabrikker og datasentre.

Det gjentas stadig, som Hauglie gjør, at halvparten av energiforbruket vårt er fossilt. Det nevnes sjelden at denne andelen (cirka 135 TWh) er brutto energi med 60 prosent tap når den omgjøres til strøm. Fossil-delen vil altså erstattes av 50–60 TWh kraft direkte på nettet. Altså kraft som ofte kan kjøpes på billigsalg. I klimasammenheng vil Norge likevel langt fra være en gratispassasjer. Vi har regulert to tredeler av vassdragene våre og allerede ødelagt store naturområder med vindkraft.