For et par uker siden kom jeg over tidsskriftet The Whitney Review of New Writing på Instagram. For åtte dollar stykket har denne nye, smakfulle blekka – som skal «redde litteraturkritikken» – spredt seg som ild i tørt gress i New Yorks undergrunnsmiljø. The Whitney Review er ikke oppkalt etter museet Whitney, men etter Whitney Mallett, redaktøren selv. Mallett er en ung amerikansk forfatterspire, og avisen er laget av og for en generasjon som angivelig ikke leser. Den trykkes uten bilder, med unntak av annonsene – motehuset Comme des Garcons har sikret seg den gjeve baksiden – her er det rett og slett bokanmeldelsen som blir hipp. Blekka inneholder en eklektisk miks av kritikk: den norske designeren Peter Opsviks bok «Rethinking Sitting» side om side med Naomi Kleins «Dobbeltgjenger», omtale av bladet World of Interiors, vis-à-vis en bok av Kathy Acker. Kritikken er ført i pennen av it-girls og unge Tumblr-skribenter som Amalia Ulmann, emo-kritikeren Philippa Snow og nesten åtti år gamle Lynne Tillmann. Man anmelder og blir anmeldt, skriver og sladrer om hverandre – det er se og bli sett! Formatet er som baken: tenk BLA & gamle Tableau Paper. Tykt papir og smale marger, sans serif og énlinjes leder. «Smart, sexy, uortodoks», Whitney besjeler Whitney.
Litteraturen lever i tidsskriftene.