Bygge landet?

Svein Lund («Naturvernfundamentalist»)

KLASSEKAMPEN FØR OG NO: Under kampen om Altaelva var det ingen tvil om at Klassekampen støtta motstanden. I dag har avisa skifta side, skriv Svein Lund. Her ser vi aksjonist Tore Bongo med lenkegjeng under aksjonene i Stilla på Finnmarksvidda i 1981. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB

I Klassekampen 28. mai går Bjørgulv Braanen til frontalangrep på miljørørsla under tittelen «Venstresida må bygge landet – ikke bare si nei!»

Det er no snart 100 år sidan Arbeiderpartiet sin husdiktar Arne Paasche Aasen skreiv «Vi er de tusener som bygger landet», og mange tusener av oss har sunge den på fagrørsla sine møter og kurs. Men Noreg og verda er ikkje lenger som rundt 1930 eller i etterkrigstida, da landet skulle gjenreisast og industrialiserast. I 2024 har Noreg eit så høgt samla forbruk at om resten av verda skulle hatt det same, måtte vi hatt 3,5 gongar ressursane på jorda. Dei inngrepsfrie naturområda er redusert til ein liten brøkdel, og restane minkar no i rekordfart. Så godt som alt av fjell og vidder skal byggast ned av vindkraft. Fjell sprengast bort for mineral til kvitmåling og for å bygge enno fleire vindturbinar. Motorvegar og kraftliner raserer naturreservat. Fjordane fyllast med gruveslam og avfall frå oppdrettsnæringa. Og så er Braanen og Klassekampen si parole at vi skal bygge landet! Saka er at vi lenge har bygd alt for mye.

Natur, friluftsområde og område for jordbruk, fiske og reindrift blir i stadig større grad bygd ned. Dette skjer fordi kapitalen og kapitalismen har eit umetteleg behov for profitt og økonomisk vekst, som det ikkje finst eit økologisk grunnlag for. Så kunne vi kanskje vente av politisk redaktør for ei avis med namn Klassekampen at ho gjekk til åtak på dette. Nei, i staden går avisa til åtak på miljørørsla og den delen av venstresida som vil verne natur og miljø.

Som politisk redaktør i «venstresidas dagsavis» påtar Braanen seg å tolke kva «dagens radikale venstreside», kven det no måtte vere, ville ha gjort i ein heilt annan historisk situasjon: «Det er for eksempel paradoksalt å tenke på at dagens radikale venstreside ville gjort alt som sto i dens makt for å stoppe den storstilte vannkraftutbyggingen og satsingen på kraftintensiv industri i etterkrigstida – selv om alle på venstresida i dag lovpriser den i høystemte ordelag.»

«Saka er at vi lenge har bygd alt for mye»

Det er i dag all grunn til å stille spørsmål ved mye av den kraftutbygginga som foregikk den gong. Mange av våre finaste naturområde blei øydelagt for alltid. Noreg satsa på kraftintensiv industri fordi vi ved hjelp av ei omsynslaus kraftutbygging kunne levere billig straum. Var og er det god ressursutnytting at bauxitt frå Sør-Amerika og kryolitt frå Grønland blir til aluminium i norske smelteverk, for så igjen å bli eksportert langt ut i verda?

Hadde det ikkje kome protestar, hadde vi ikkje hatt eit einaste intakt vassdrag igjen i Noreg. Frå rundt 1970 reiste folk seg til kamp for å berge restane av norsk vassdragsnatur. Mardøla, Alta, Saltfjellet og så vidare. Nokre område blei berga, nokre planar blei reduserte, alt for mye blei bygd ut. At alle på venstresida lovprisar desse utbyggingane i dag er ikkje tilfelle. Kampen står i dag ikkje om utbyggingar som er gjennomførte. Det er dessverre ikkje realistisk å få rive ned demningane. Desse kraftverka vil fortsette å levere straum om vi vil det eller ikkje. Med ein fornuftig energibruk vil dei vere tilstrekkelege for norsk energiforsyning i overskodeleg framtid. No står det om nye utbyggingar, og dei skal brukast til eksport (som driv opp prisane her heime), til datasenter, hydrogenfabrikkar, batterifabrikkar og elektrifisering av oljeinstallasjonar for å forlenge oljeutvinninga.

Under kampen om Altaelva var det ingen tvil om at Klassekampen støtta motstanden. I dag går det tilsvarande kampar, om vindkraft og gruver over store delar av landet. Men no har Klassekampen ved Braanen skifta side. No er avisa eit organ for utbyggingsinteressene, kamuflert som arbeidsplassar. «Det haster med flytende havvind – for norsk industriutvikling og det grønne skiftet.» Vindkraft skal byggast ut på fiskefelta, ikkje fordi vi treng krafta, men for å fylle ordrebøkene i norsk verkstadindustri.

Vidare skriv Braanen: «å avvise fornybar kraft fra vindmøller nærmest på prinsipielt grunnlag kan knapt karakteriseres som annet enn bakstreversk.» Vi som faktisk ønsker å berge naturen er kanskje å rekne som bakstreverske. Vi ønsker oss tilbake til tida før Altaelva og Mardøla blei bygd ut, før Fosen, Smøla, Hitra, Kvitfjell, Rakkočearru og så vidare blei øydelagde av vindkraft. Før fjordane blei forgifta av oppdrettsnæringa, før fuglebestanden i verda blei halvert. Ein del av øydeleggingane er mogleg å snu, dei fleste må vi leve med. Men vi kan stoppe vidare naturraseringar. Det blir ein hard kamp, for vi veit at vi har den internasjonale storkapitalen, EU, WEF, regjeringa, høgreopposisjonen, NHO og LO mot oss. Og no også dessverre Klassekampen.

Kampen om livsmiljøet globalt er også ein klassekamp. Han står mellom profitten til dei internasjonale gigantselskapa som tener milliardar og billionar på å rasere og forureine, og livsvilkåra til arbeidsfolk over heile verda. Her står avisa med det stadig meir misvisande namnet Klassekampen på feil side.

DebattUkraina

Myten om dei spolerte fredsforhandlingane

Gro Byrkjeland og Torill Wistner (Medlemmer i Rødt)

Joakim Møllersen har igjen breidd ut sitt syn mot våpenstøtte til Ukraina. Han gjentar også bastant påstanden om at Nato og Vesten konsekvent har sabotert fredsforhandlingar. Er det dermed slik at det er Nato og Vesten si skuld at det framleis er krig i Ukraina?

Når Møllersen i Klassekampen 10. mai gjentar at «Landene på Nato-linja har enten motarbeida forhandlinger, holdt kjeft eller prøvd litt og så gitt opp», er det ikkje rom for tvil. At det finst andre forklaringar på kvifor forhandlingane våren 2022 ikkje blei meir enn eit utkast, blir igjen ignorert.

Kanskje var Butsja ein av grunnane? Dei sjokkerande bilda frå Butsja-massakren blei kjent 1. april 2022. Det var forhandlingar i Tyrkia i slutten av mars, og vi er komne til 29. mars, mens forhandlarane planla neste runde, kom ukrainske troppar til Butsja: Meir enn 450 drepne og torturerte sivile i løpet av den månaden Russland hadde kontrollen. Kanskje det påverka forhandlingane?

Møllersen er ikkje åleine korkje i Rødt, på venstresida eller internasjonalt. Påstanden om at Nato og Vesten har ansvaret for havarerte og manglande fredsforhandlingar, har gått som ein internasjonal farsott både i media og blant akademikarar.

Denne internasjonale ryktebørsen har den siste tida blitt så problematisk, at Ukrainas forsvarsminister Kuleba rykka ut på X for å slå tilbake dette seigliva narrativet: «Ukraine and Russia were close to a peace deal in spring 2022 but Ukraine rejected it? This is one of the favorite lies promoted by Russia and its sympathisers to shift the focus... and the blame [...].»

«Det finst andre forklaringar. Kanskje Butsja var ein av grunnane?»

Som Møllersenargumenterer også mange av desse for at dette er «en krig som Ukraina ikke kan vinne». Kor faktabasert er den påstanden? Hos mange militære ekspertar og politiske journalistar er ikkje pessimismen så total.

Og på lokalplanet: «Sjå på tulipanane mine, dei er så fantastiske i år», sa Olga til ein journalist 19. april. Byen hennar blei bomba av Russland i februar, men ho blir verande for ho skal så alle frøa sine, og passe på jordbæra og tomatene sine. I ein pakke blomsterfrø kan ein altså finne Ukrainas håp og standhaftigheit.

Vi får ikkje dette til å gå opp: No har russiske bomber og droner drepe og øydelagt i over to år i Ukraina. Likevel ser det ut at Møllersen og hans meiningsfellar har tillit at Putin har vore reelt interessert i forhandle fram fred.

Møllersen og fleire med han prøver no å snu våpenvedtaket frå Rødts landsmøtet i fjor.

Kvifor tapte dei våpendiskusjonen? Fordi dei hadde for dårlege argument, eller fordi dei fleste faktisk ønska at Ukraina skulle få våpen slik at dei kunne forsvare seg mot Russlands angrepskrig?

Nei, ifølge Møllersen var grunnen feige lag. Særleg skuldar han på Klassekampen som tok tydeleg standpunkt for våpenstøtte og slik påverka lesarane. Dette er sjølvsagt fullstendig å undervurdere både avisa sine lesarar og Rødt sine medlemmer. Kanskje evnar dei faktisk å tenke sjølv? Kanskje venta mange medlemmer utolmodig på at Rødt skulle ta stilling for våpenstøtte?

DebattAntifascisme

Svar til Skurdal

Audun Lysbakken (Stortingspolitiker for SV)

Klassekampens redaktør Mari Skurdal avlegger meg en visitt i avisen 5. juni som jeg undrer meg noe over. I kommentaren er Jette Christensen, Jonas Bals og jeg slått sammen til én størrelse: tidligere politikere som bekymrer seg for fascismens framvekst. Nå er ikke jeg tidligere politiker, jeg er folkevalgt på Stortinget. Men bekymringen for fascismen har jeg til felles med de to andre. Hun konkluderer blant annet med at: «Til å ha virket innenfor det norske demokratiet i en årrekke, er det påfallende hvor lite opptatt de tre skribentene er av det konkrete, politiske arbeidet».

Ja vel? Det konkrete politiske arbeidet har vært mitt liv i årevis, og er det fortsatt. Men vi mangler ikke folkevalgte som snakker og skriver om konkrete politiske saker og løsninger, det er stort sett det vi gjør hele tiden. Derimot mangler vi ofte politisk deltakelse i samtalen om de litt lengre utviklingstrekkene i tiden vi lever i. Framveksten av det autoritære høyre er et av disse, og jeg mener den norske offentligheten ikke er bevisst nok på denne faren. For mange er fortsatt for lite bekymret. Derfor skriver jeg om det, også uten å alltid komme med en kjapp eller konkret løsning. Derfor gjentar jeg at utviklingen er farlig.

Hvem snakker vi til, når vi oppfordrer til antifascistisk beredskap, spør Skurdal. Svaret for min del er at jeg skriver til alle som vil lese. Til vanlige folk, til partiene, til redaktørene. Og hva er så antifascistisk beredskap? Det er å gjøre demokratiet vårt motstandsdyktig, for eksempel gjennom det grunnlovsvernet av domstolene som Stortinget vedtok forrige uke. Det er å stå solidarisk med dem som kjemper mot angrepene fra ytre høyre, enten det er på slagmarken i Ukraina, i valgkampen i USA eller i nettdebattens kriker og kroker her hjemme. Og det er framfor alt å fjerne oksygenet fascismen trenger for å vokse, gjennom å bekjempe den voksende ulikheten, finne rettferdige løsninger på klimakrisen og gjenvinne venstresidens kraft til å bygge folkelige allianser av arbeider- og middelklasse, og mellom by og land.