Marilyn Monroe, Ruth Maier og Rosa Luxemburg delte – foruten at de var kvinner – én ting: På hvert sitt vis tilhørte de et jødisk fellesskap.

Luxemburg var polsk-tysk – og ganske uinteressert i sin jødiske identitet. Monroe konverterte til jødedommen da hun giftet seg med Arthur Miller. Hun tok godt vare på sin siddur, den jødiske bønneboka, og selv etter at ekteskapet tok slutt, beholdt Monroe troa.

Maier ble som ung kvinne nødt til å flykte fra Østerrike da nazistene tok makta. Etter at hun kom til Norge som flyktning, ble hun nær en annen ung, skrivende kvinne ved navn Gunvor Hofmo, og ikke lenge etter ble hun deportert til Auschwitz og drept. I 2010 utkom boka «Ruth Maiers dagbok», om oppveksten i Wien og livet etter flukten.

De tre kvinnene er alle portrettert i «Judiska hjältinnor», nylig utgitt i Sverige.

– Jødisk identitet defineres ikke av religion. Visse er religiøse, andre ikke, sier Joanna Rubin Dranger.

Klassekampen møter forfatteren og tegneserieskaperen i Lillehammer sentrum, hvor hun i disse dager er gjest på Norsk litteraturfestival. Dranger er en av bokas tre forfattere og har dessuten laget tegningene av de 120 jødiske kvinnene som er omtalt i boka.

Den inneholder korte historier om livene til kvinner som har utgjort en forskjell eller bidratt positivt til verden – og på det ene eller andre viset er tilknyttet et jødisk fellesskap. Noen av dem så ikke på seg selv som jøder før de ble utpekt som det av andre, for eksempel kunstner Lotte Laserstein.

– Vi ville vise den enorme bredden jødisk identitet rommer, og samtidig motsi stereotype forestillinger om at jøder skal se ut, være, tenke, mene eller tro på et visst sett, sier Dranger.

Boka er dessuten full av overraskelser.

– Vi har funnet flere store Bollywood-stjerner, som vi overhodet ikke kjente til. Og ta Genie Milgrom, en fantastisk interessant person. Hun vokste opp på Cuba, men fant ut at hun var etterkommer av mennesker som ble offer for den spanske inkvisisjonen og ble tvangskonvertert.

Dranger har lang erfaring fra arbeid mot stereotype forestillinger om minoriteter og utsatte grupper.

– For meg er dette en fortsettelse av det arbeidet. Alt i denne boka er oversettbart: Forstår man det som gjelder jøder, forstår man også at det angår samer, romer og alle de «andre» som kan framstilles som homogene grupper, men ikke er det.

Det er ikke første gang Dranger tar for seg jødisk historie i bokform. I serieromanen «Husk oss til livet», som kom på norsk i 2022 og fikk Nordisk råds litteraturpris året etter, utforsker hun sin egen jødiske familiehistorie. Hun undersøker forfedrenes første tid i Sverige etter at de flyttet fra Bialystok i datidas Tsar-Russland, og leserne blir kjent med deres livshistorier samtidig som de følger Dranger i detektivarbeidet.

I arbeidet avdekket Dranger også at flere familiemedlemmer ble drept i holocaust. Hun oppdaget også at hun hadde ukjent familie i Israel – som lever.

– Før dette visste jeg ikke at vi flere av mine familiemedlemmer ble drept i holocaust, men da jeg så programmer om det på tv som barn, var det noe i meg som forsto, sier Dranger.

– Etter å ha utgitt boka vet jeg nå at det er mange som har den erfaringen.

I boka viser Dranger hvordan slekta hennes som kom til Sverige tidlig på 1900-tallet, stort sett levde fritt for diskriminering eller trusler på grunn av deres jødiske identitet.

– Det kunne gå bra å være både jødisk og svensk. Det var ingen motsetning. Det var historien jeg ville fortelle: Det er ikke enten, eller.

– Samtidig viser du at historien ikke er noen rett linje mot et åpnere og mer opplyst samfunn – men at det kan snu.

«Det er som om den breie midten er borte.»

— Joanna Rubin Dranger, serieskaper

– Vi har et innebygd optimistisk verdensbilde om at ting går framover. Men samtidig kan man glemme hvor moderne det faktisk var tidligere.

Siden 7. oktober er Drangers verden blitt vendt på hodet.

– På mange ulike plan. For min egen del kjemper jeg med å fortsette å være håpefull på vegne av det jeg har trodd på hittil: at man skal være nøye med ikke å fremmedgjøre. Og hvor lett og fort det går.

Dranger har hele livet kjent på en redsel for massenes makt.

– Egentlig mer enn for noen få fascister. I dag ser vi en enorm polarisering, som kaster mennesker inn i posisjoner hvor de ikke lenger kan snakke sammen. Det er som om den breie midten er borte, sier hun.

– For meg har dette aldri handlet om å prate bare om én gruppe. Men forstår man hvordan den jødiske minoriteten er blitt forfulgt i Europa og i Sverige, kan man lettere forstå også andre utsatte grupper. Det er slik jeg alltid har trodd og ment at det er, sier Dranger.

– Å se at folk som har uttrykt at de setter pris på «Husk oss til livet», nå kan falle inn i konspiratoriske forestillingsverdener rundt jødisk identitet, har skuffet meg.

Arbeidet med «Judiska hjältinnor» begynte lenge før 7. oktober. Da boka var klar i vår, funderte forfatterne på om dette var rett tidspunkt i utgi den.

– Det har oppstått en slags berøringsangst for det som har med jødisk identitet å gjøre, uten at det egentlig har noen sammenheng med det som skjer. Men vi landet på at det på at det ble enda mer åpenbart at boka behøves nå.

Dranger forteller at den er blitt godt tatt imot i jødiske miljøer i Sverige.

– Mange jøder føler seg utrolig utsatte og redde. Folk er bekymret for barna sine, også på lengre sikt. Hvor tar denne polariseringen veien? Samtidig er det trusselen fra høyreekstremt hold. Det finnes en sterk uro, sier Dranger.

– Derfor har det også vært fantastisk å prate om noe helt annet. Noe lyst og inspirerende.

Rettelse: I en tidligere utgave av artikkelen skrev vi at Rosa Luxemburg var russisk. Det riktige er at hun var polsk-tysk. Feilen er nå rettet.