I kommentaren «R-ordet» i Bokmagasinet i Klassekampen lørdag 25. mai (som jeg for øvrig støtter helhjertet!) påpekes det at det ikke ble lagt ut filmklipp fra seansen i klasserommet. Dette ble også feilaktig fremstilt av Jamal Sheik i Dagsnytt 18 tirsdag 25. mai, der han påsto at det bare var et skjermbilde. Storyen var opprinnelig et videoklipp, der man først så konturen av en lærer i bakgrunnen, før kameraet zoomet ned på teksten. Det medfører altså full riktighet at det var et videoklipp fra klasserommet, og med lyd kunne man høre en lærer lese opp i bakgrunnen. Jeg angrer på at jeg ikke fikk tatt skjermopptak av storyen, men det rakk jeg ikke gjøre før misforståelsen ble oppdaget og storyen slettet.
Lillaskvetting
Hege Skarruds artikkel «Lilla Labour» (Klassekampen 18. mai) ble mer begripelig da hun fortalte at hun hadde smelt flere ølglass i pubbordet i sitt forsøk på å analysere Labour opptreden i britisk politikk. For hennes advarsel om at sosialdemokratiske partier ikke må kopiere Labour, virker mildt sagt noe merkelig. Man hadde nok en viss interesse for Tony Blair, som klarte stoppe 18 år med konservativt hegemoni – for så å vinne tre valg på rad. Men britisk politikk er spesiell – historien, klasseforskjeller, fagbevegelsen og valgsystemet gjør at Labours politikk og erfaringer i liten grad har påvirket sosialdemokratiske partier i Nord-Europa. For eksempel har valgsystemet ført til at Labour som parti er preget av fraksjoner, og at enkeltpersoner med sikre mandater i sin valgkrets har kunnet opptre som de ville. For eksempel stemte Jeremy Corbyn i løpet av sine 32 år i parlamentet imot partilinjen mer enn 500 ganger. Dette har blant annet ført til at britisk tabloidpresse henter fram de mest ytterliggående kandidatene – og presenterer deres synspunkter som Labours politikk.