Alexiaden» er ikke et veldig systematisk verk, noen ganger presenteres hendelsene litt om hverandre, og den røde tråden er keiser Alexios, ikke sammenhengen mellom alle episodene som fortelles. Men når Anna Komnena først beskriver et slag, en debatt eller et felttog, går hun grundig til verks. Hun er selv til stede i fortellingen med samme type autoritet som de store antikke forgjengerne Herodot og Thukydides hadde hatt: «Jeg følger selve begivenhetene uten vilkårlig å føye noe til eller trekke noe fra. Jeg sier og skriver det som virkelig hendte.» Tilgangen til disse historiske sannhetene kan hun jo ikke ha fra slagmarken, men til gjengjeld bruker hun sitt talent som menneskekjenner. Først fra palassets indre gemakker: Hvem hadde vel like god tilgang på keiseren som henne? «Smukt buet de svarte brynene seg på hver side av ansiktet og under dem satt øyne som var milde og strenge på samme tid. På den måten kunne øyekastet og den klare pannen og de majestetiske kinnene samt den rødmen, som bredte seg ut over dem, på en og samme tid inngyte både frykt og tillit.» Hun forteller om en elsket far og en fryktet keiser som de færreste fikk anledning til å betrakte på så nært hold.