Fuglen er en forkommen klump av hule bein, fjær og luft. Den får akkurat plass i neven min, hvor den ligger vektløs. Den er fremmed, slik ville dyr er. Vanligvis opptrer hagefuglene som glansbilder ved fôringsbrettet, og som oftest ser jeg dem fra innsiden av et vindusglass mens jeg skriver på en tekst som denne. Jeg er fortrolig med kontorlivet, men usikker på hva jeg skal gjøre med en halvdød sidensvans. Allerede da katten – blodtørstig og ellevill – kom inn med den skamferte bylten mellom tennene, var det tydelig at den ikke ville overleve. Jeg fikk i det minste lirket fuglen ut av kattekjeften og stengt rovdyret ute. Kaoset har flatet ut i nøling. Når jeg holder sidensvansen tett inntil ansiktet mitt, kan jeg kjenne lukten av jord fra den fuktige fjærdrakten. Fuglens puls trykker seg ut mellom fingrene mine. Den vil flykte, gjenopprette avstanden mellom oss.