En gang for lenge siden lagde den sovjetiske visesangeren og dikteren Bulat Okudzjava en sang som het «Den blå bussen»: «Når jeg ikke makter å overvinne elendigheten/Når fortvilelsen tar overhånd/ Da går jeg om bord på en blå trolleybuss/ Kveldens siste, hvilken som helst». Å reise med trolleybuss i dag i en by som daglig blir beskutt av denne poetens hjemland, er ikke bare utrygt, det kan være dødelig. Også om man kunne ønske seg som i sangen, å glemme all elendighet og fortvilelse og bare reise langt, langt av sted. For eksempel ut i en forstad til den rolige byen Kharkiv.
Litt kleint?
Ikke til forkleinelse for noe eller noen: Det er nok Naomi Klein nå! De siste månedene har vi fått tredd nedover ørene Kleins kommende foredrag om jordens tilstand, hvordan vi har ødelagt den, og hva vi kan gjøre for å unngå en ytterligere forverring på alle områder. Det var mange i salen da hun holdt sitt foredrag og mange ønsket et signert eksemplar av den siste boken hennes. Helsides annonser prydet avisen lang tid i forveien, noe som ble fulgt opp av en lang artikkel om den store begivenheten. I ettertid fortsetter Klassekampen med en vervekampanje der et signert eksemplar av Kleins bok er premien. Vi blir lovet «en reise inn i speilverdenen» om vi leser boken hennes og abonnerer på avisen. Mon tro om verden huser andre av Kleins kaliber, i så fall ville det være interessant å få dem på banen. Avisen gleder vi over oss hver dag, men det er nok Klein nå!