I dag samles Rødt til ekstraordinært landsmøte for å velge ny ledelse. Det skjer på et minimøte som ikke gir anledning til de store diskusjoner om strategi og veivalg, noe som må overlates til neste års ordinære landsmøte. Desto viktigere er det allerede nå å peke hva vi opplever som Rødts største utfordring, nemlig en svak partiorganisasjon på distrikts- og grunnplansnivå i sin alminnelighet, og en mangelfull strategi for å bygge Rødt som et nytt parti for arbeidsfolk i Norge i særdeleshet.

Rødt har lenge hatt voksesmerter etter at partiet fikk mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. En medlemsundersøkelse som ble gjort da Rødt hadde passert 14.000 medlemmer for halvannet år siden, viste at en tredel (32 prosent) av de spurte medlemmene ikke visste hvem som var leder i det lokale partilaget man tilhørte. Og kun en femtedel (22 prosent) så på seg selv som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det var det mest aktive sjiktet som svarte på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Vår erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret.

Nå er heller ikke medlemstallet mer enn cirka 13.000 etter at partiet har opplevd en stagnasjon i tilstrømning etter rekordårene. Det kan ha flere årsaker, men trolig skyldes det at den medgangen vi opplevde ble avløst av store uenigheter rundt spørsmål omkring krigen i Ukraina, Nato og den sikkerhetspolitiske situasjonen de siste par år. Dette understreker behovet for skolering og diskusjoner på grasrotnivå i Rødt, noe mange med oss påpeker er en gjennomgående svakhet i lokallagene.

«Rødt har lenge hatt vokse­smerter»

Det er ikke oppsiktsvekkende nytt vi bringer til torgs. NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand påpekte nylig det han så som «Rødts overraskende svake organisasjon rundt omkring i landet». Bemerkningen falt i podkasten Kommentert (9. mai) etter viraken rundt Amrit Kaurs tiltredelse som RU-leder. Underforstått: Rødt er et sterkt sentralisert parti. Og vi vil tilføye et stadig mer parlamentarisk basert parti der stortingsgruppa har en svært stor innflytelse på den løpende utforming av partiets politiske linje. Det siste er ikke nødvendigvis en dårlig ting, for det produseres en rekke kraftfulle utspill og oppnås stort gjennomslag nettopp fra Rødts folk på Stortinget. Men det synliggjør også at Rødt har en relativt svak utenomparlamentarisk organisasjon med svært få fungerende underutvalg. Rødts organisasjonsutvalg, som ble godkjent av landsstyret på første møte etter landsmøtet i april i fjor, har kun nylig hatt et digitalt møte, mens første fysiske møte er berammet i disse dager. Det sier sitt om hvor lavt prioritert partibygging er i Rødt sentralt.

Når partileder Marie Sneve Martinussen i flere intervjuer den siste måneden har sagt at hun ønsker å styrke demokratiet i Norge, er det framført med argumenter om økt valgdeltakelse. Det lille hun har sagt om Rødt som parti, er at hun ønsker flere folk uten spesiell erfaring inn i Rødt, som i NRK-intervjuet denne uka: «Vi skal ha en partikultur med lav terskel, slik at flere som ikke er vokst opp i politikken også kan bli med.» Det er en god intensjon, men da stiller det desto større krav til et partiapparat som er i stand til å ta hånd om nye medlemmer med ekstra stort behov for skolering og interne diskusjoner.

Med uttalte ambisjoner om å bli det nye partiet for arbeidsfolk, må Rødts ledelse sentralt også snarest få i gang et arbeid i hele partiet fra topp til bunn med å styrke partiets organisasjon på alle nivå og innretting på faglig-politisk organisering, noe som i dag er en stor mangelvare. Dette må bli en hovedprioritering fram mot landsmøtet til neste år.