Da Bjørnstjerne Bjørnson i 1910 lå på dødsleiet i Paris, fikk han en dag lest høyt for seg en avisnotis om noen fattige, polske arbeiderkvinner. De hadde startet en innsamlingsaksjon til kolleger som var verre stilt enn dem selv. Bjørnson reagerte bjørnsonsk og sa at de måtte takkes. Han rakk ikke mer enn dette før pennen sank ned for godt: «De gode gjerninger redder verden. Tilegnet de polske fabrikpiger.»