Etter at en FN-resolusjon i 1975 stemplet sionismen som en form for rasisme, har den postkoloniale antisionismen marsjert seierrikt gjennom institusjonene i deler av både akademia og medieverdenen.

Det postkoloniale perspektivet har ligget til grunn for avisa Klassekampens dekning og kommentarer om krigen i Gaza, og avisa har de siste månedene i tillegg publisert to lange essay av postkoloniale tungvektere. Den første ut var den indiske forfatteren Pankaj Mishra, og nå sist den italienske historikeren Enzo Traverso.

I begges beskrivelser av Gazakrigen sitter anklagene om folkemord løst. De viser tilsynelatende ingen interesse for at denne typen urban krigføring mot en motstander som mer har fått karakter av en regulær hær enn en terrorgruppe etter Hamas sitt diktatoriske styre i 16 år, savner sidestykke i historien om krig og opprørsbekjempelse.

At krigen i Gaza dreier seg om å knuse militærapparatet til det som i realiteten har vært en Iran-støttet islamistisk stat med en så bred folkelig forankring at det minner om det nazistiske Volksgemeinschaft, passer ikke inn i det postkoloniale narrativet. Pankaj Mishra og Enzo Traverso bruker i stedet Gaza-krigen til å anklage Vesten for (nok en gang) å støtte koloniale overgrep og undertrykkelse under dekke av Israels rett til å forsvare seg. Til grunn for det postkoloniale perspektivet ligger en antakelse om at det mest interessante ved historiske fenomener som kolonialismen, nasjonalsosialismen og sionismen er at de er variasjoner over temaet hvit, vestlig rasisme.

Postkoloniale tenkere som Pankaj Mishra og Enzo Traverso hevder ikke bare at det foreligger en historisk kontinuitet mellom den europeisk kolonialismen og den tyske nasjonalsosialismen. Nei, også sionismen føyer seg gjennom sin ideologi og sin praksis sømløst inne i et kolonialt og genocidalt mønster. Som et settlerkolonialt statsbyggingsprosjekt bryter sionismen ned den politiske og moralske orden som ble forsøkt etablert som et svar på holocaust. I egenskap av å være sionister er jødene ­ansvarlige for et nytt sivilisasjonssammenbrudd.

«Mishra og Traverso trekker slutninger om historisk kontinuitet der det egentlig er et brudd»

Etter mitt syn tegner kontinuitetstesen en karikatur av historien med sin avjødifisering av holocaust og hitlerisering av moderniteten. Den nazistiske antisemittismen hadde et kvasireligiøst, nesten mystisk aspekt ved at tilintetgjørelsen av alt jødisk liv samtidig var en vei til forløsning fra alle de ulykkene og den totale fremmedgjøringen som den kapitalistiske moderniteten brakte med seg. Jødene utgjorde en overlegen og usynlig makt bak alle de fordervelsene som den kapitalistiske moderniteten kastet på mennesket.

Til grunn for nazistenes jødehat lå det derfor radikalt andre motiver og drivkrefter enn de som drev frem europeisk kolonialisme. De koloniserte folkene representerte ikke et onde som måtte tilintetgjøres for å frelse oss fra modernitetens forbannelser – de koloniserte ble sett som underlegne og laverestående. Derfor kunne de økonomisk utbyttes og sosialt diskrimineres eller kanskje også bli sivilisert og hevet opp til å bli moderne mennesker.

For å finne et nærmere slektskap med den nazistiske utryddelsespolitikken forstått som en forløsningsstrategi, må vi heller lete i forestillingsverdenen til islamister. Her foreligger det idéhistoriske koblinger i og med at det nazistiske regimet i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen stilte både finansielle ressurser og sitt propagandaapparat til disposisjon for det muslimske brorskapet i Egypt og ikke minst for den ledende skikkelsen i den palestinske motstandskampen, Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem og president i den høyere arabiske komité. Dermed ble antisemittiske konspirasjonsteorier om jødenes allmakt brakt til den islamske verden.

Mishra og Traverso trekker slutninger om historisk kontinuitet der det egentlig foreligger et brudd, og er tause om den historiske kontinuiteten som eksisterer mellom den nazistiske og islamistiske antisemittismen.

Samtidig er jeg ikke uenig i at begrepet om kolonialisme kan være fruktbart for å studere det sionistiske statsbyggingsprosjektet i Palestina. Da må imidlertid kolonialisme ikke uten videre betraktes som et absolutt onde. I motsatt fall forfaller all kolonihistorie til skyldpornografi eller det historikeren Bernhard Lewis kalte «The White Mans Burden of Guilt».