Robert Schumann (1810–1856) er selve symbolet på romantikken. Jeg snakker ikke om den vidunderlige kjærlighetshistorien med Clara Wieck: sjelevennen, musen og den i våre dager alt mer rehabiliterte komponisten – de to måtte jo gå til sak mot far Wieck for å få gifte seg, en kjærlighetshistorie som senere ble sterkt preget av Roberts mentale sykdom og selvmordsforsøk. Nei, jeg snakker om at Schumann er symbolet for romantikken som epoke, for synet på musikk som poesi, som kan avdekke lag av anerkjennelse om tilværelsens dypeste filosofiske sannheter, og som utvidet forståelsen av menneskets emosjonelle dypsinn.