I dag

Æ treng bruksanvisning

Kåre Tannvik (Kirkenes)

Jeg føler meg privilegert her jeg sitter på Prestefjellet i Kirkenes og ser utover Bøkfjorden mens Hurtigruta ploger inn med hundrevis av turister som skal oppleve hundekjøring, snøhotell og russergrensa. På nabokaia ligger en russisk tråler og losser torsk fra Barentshavet inn på et frysehotell. Her må du tåle minus 18 og krysse av for fisk for å booke inn! Snøen blåser lett for fjær over hustakene. Snøen i april har et eget navn: tinesnø. Om dette er et ord vi har funnet på for å tåle snøværet reint psykisk vet jeg ikke. Men vi tenker at denne snøen er med på å tine all snøen fra i vinter. Men der er ikke snøen jeg trenger en bruksanvisning for, det er Sør-Varanger. Jeg trenger rett og slett en bruksanvisning for å forstå min samtid.

«Det skal bo folk i husan», er et ofte brukt politisk fyndord. Men for oss i Kirkenes er det litt forvirrende: At skipsverft ikke får reparere russiske båter, fordi det vil være med på å hjelpe Putins krig i Ukraina, har vi tatt inn over oss. At forsvaret nekter noen å sette opp vindmøller i Sør-Varanger, er det verre å forstå. Ikke misforstå: Jeg mener ikke at vi skal ha vindmøller, men det er jo likevel interessant. Hvorfor?

Gruveselskapet AS Sydvaranger holder på å bli solgt til svenske Grangex, og alle trodde på mange nye arbeidsplasser. Men så ble det noe forsinkelser med finansieringen og ifølge ledelsen er vår beliggenhet et problem. Investere i ei gruve to kilometer fra Russland?

Deretter sprang nyheten om at representanter for den kinesiske stat og noen firma hadde vært her med fire delegasjoner for å bygge både havn, bilfabrikk og mer. Men nei, det fikk de ikke. Fordi dem er fra Kina. Dem er vi redd.

Så nå trenger jeg hjelp: Kan jeg bo her?

Også et oppfølgingsspørsmål: Hvis Kina og Russland og Sverige ser på oss med store sultne øyne og vil investere og etablere infrastruktur, hvorfor vil ikke Norge gjøre det? Hvis Nordøstpassasjen vil få en så avgjørende betydning for transport i framtida, for Hormus-stredet og Suezkanalen er vel ikke så hot i dag, ringer det ingen bjeller i regjeringskvartalet?

Imens sitter jeg med kaffen og ser snøen som daler silkemykt ned og dæven: Der kommer pinadø det norske spionskipet «Marjata» inn fjorden. Kåre du er helt trygg, vi passer på.

Akkurat nå

Spesielt interesserte

Konsulenten

Jeg har ennå ikke mottatt min invitasjon til Märtha og Dureks bryllup i sommer, og nå gidder jeg ikke vente lenger. Er de ikke klar over at de har valgt bursdagen min som bryllupsdag? Når de gir hverandre sitt ja, vil vi, og Joachim Trier og Anders Danielsen Lie for så vidt, for alltid være knyttet sammen av 31. august.

Herved varsler jeg boikott av hele greia, jeg kommer ikke til å følge med på noe av det. Jeg kommer heller ikke til å reise til Geiranger den aktuelle helga, og jeg kommer i hvert fall ikke til å kle meg i rosa og mintgrønn for å minnes Märthas første bryllup.

I stedet kommer jeg til å ta med meg barna mine på leting etter russ, for vi skal samle russekort.

Vi har hørt rykter om at det finnes grønnruss, og vi er ganske sikre på at det finnes svartruss. Hittil består samlingen av ett kort fra en rødruss som vi fikk i går, så vi er på god vei.

Fjorårets samling ble etterlyst. Den ser ut til å ha gått tapt.

Slik skal det da også være. Russekort er ferskvare. Hvis du kjenner noen som har flere årganger med russekortsamlinger, kan du varsle PST. Hvis vedkommende er en spesielt pertentlig niåring, kan du kanskje droppe det. Noen unger er særere enn andre.

Anders Danielsen Lie har spilt en engelsktalende Anders Behring Breivik på film.

Mine unger er helt manisk opptatt av drikkeflasker. De har tre eller fire stykker hver og ingen på deling. De presser stort sett gjennom å få ha med to stykker i barnehagen hver dag.

For to dager siden kom det to stillits på fuglemateren vår, og i går kom det et par grønnfink. De er vakre. Egentlig burde vi rydde vekk fuglemateren nå, vi vil jo ikke sy puter under vingene på fuglene. Men så lenge de fancy fuglene stopper innom, blir den hengende.