Den betimelige debatten mellom Bernt Hagtvet og statsråd Oddmund Hoel inviterer til ytterligere høyttenkning om både diagnoser og botemidler for universitetets sørgelige tilstand. Over to tiår med reformer har i stor grad omformet universitetet til en konkurranseorientert og hyperbyråkratisert «produksjonsbedrift» som har underminert universitetets egenart, legitimitet og formål. «Management»-styring og organisering gjennom tellekanter, ledelsesspråk og avviklingen av kollegial selvbestemmelse preger institusjonen på fundamentalt vis. Gjennomstrømming er det nye mantra, mens økonomi og pengemotivet har blitt et premiss som nær sagt hele virksomheten er basert på. Universitetet synger en temmelig trist svanesang, og enkelte hevder at det allerede er avgått ved døden. I såfall er spørsmålet om det lar seg gjenopplive.