Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

På kollisjonskurs

Gro Dahles nyeste roman flyr seg vill i verdensrommet.

Eirik Riis Mossefinn
VELFERD: En empatisk robot blir hos Dahle en parodi på helsehjelp brukt som maktmiddel. Foto: Wikimedia Commons
Roman

Gro Dahle

Oransjeriet

Roman

Cappelen Damm 2024, 240 sider

Tanken på verdensrommet kan få enhver verdslig politisk konflikt til å virke uvesentlig: Hvem kan bry seg om plastposeskatt når vi lever i et evig ekspanderende univers? I sin nyeste roman setter Gro Dahle seg likevel fore å forbinde dette sagnomsuste rommet med jordisk samfunnskritikk. Tittelen, «Oransjeriet», viser til et romskip som, konvensjonelt nok, farter rundt i verdensrommet på jakt etter en beboelig planet. I utgangspunktet et produktivt springbrett, hvor det ytre eventyret og det indre kammerspillet peker utover og innover mot to gåtefulle fenomener: det altomfattende universet og menneskelig bevissthet.

Når Dahle gir seg selv rom til å dybdeborre i romskipets indre gemakker, er romanen inne på et interessant – og noe overraskende – spor. Etter å ha våknet opp i psykisk ulage etter en 15 år lang dvale, får romanens hovedperson, Nesle, terapeutisk hjelp av en empatisk robot – en embot.

I starten framstår relasjonen som en komisk-sørgelig parodi på hvordan helsehjelp også fungerer som maktmiddel. Embotens maskinelle empati høres helt New Public Management ut, med utspill som «Jeg tolker din framtreden som at du er forvirret». Det hele utspiller seg som en treffende allegori over moderne omsorgsproduksjon og de usosiale aspektene ved såkalt velferdsteknologi.

Samtidig må jeg bare si det rett ut: Det er lenge siden jeg har lest en samtidsroman hvor gapet mellom topp- og bunnpunkt er større enn i «Oransjeriet». Som romskipet selv klarer ikke romanen å finne gode vekstvilkår, og beiner videre til neste stoppested. Det akkumuleres samtids­aktuelle og evige problemkomplekser, fra kunstig intelligens til klima, fra kloning og tukling med gener til hukommelse og erindring, uten at Dahle forplikter seg fullt og helt til dem. Selv om baksideteksten lover et intrikat maktspill mellom Nesle og emboten, er relasjonen i for stor grad definert og avklart. Dermed blir romanens bærende sosiale relasjon, som skal gi nerve til de sjangerkonvensjonelle undersøkelsene av fremmede planeters levevilkår, for flat til å bære romanen.

Det er rett og slett for mye som må forklares, et for stort univers som må bygges, på for liten flate. Det hjelper heller ikke at mye overforklares gjennom replikkvekslinger, som når emboten proklamerer et elevrådsaktig opprør: «Men jeg har rettigheter. Det synes jeg du skal respektere».

Å lese «Oransjeriet» er kanskje som å være på ferd gjennom verdensrommet: en noe monoton affære, som plutselig lives opp av noe oppsiktsvekkende – i romanens tilfelle noen virkelig flotte beskrivelser, hvor Dahles poetiske evner kommer til sin rett.

Når Nesle først får jord under føttene, våkner romanen til liv og fylles av sanselige og musikalske beskrivelser. Her blir det også tydelig for meg hvor denne romanen burde landet: i sorgen over tapet av en fysisk verden som etes opp av naturødeleggelser, og erstattes av visjoner om å kolonialisere verdensrommet eller evig liv i metaverset. Det er åpenbart her det står noe på spill, men det er som om all verdens øvrige problemstillinger tvinger seg på fra utsiden.

Ja, at enkelte setninger i denne romanen overgår de man finner i norske samtidsromaner flest, gjør det nesten enda mer frustrerende – dette kunne jo ha blitt så bra. Mot slutten, etter en forholdsvis interessant twist, faller følgende replikk: «Hva er vel minner annet enn møll i gammelt tøy». Selvsagt en strålende setning, som åpner en hel verden av tolkningsrom. Det er bare synd at reisen hit er en transportetappe, med noen lysende blomster som gror i veikanten.