Kunsten å overleve
Trikken kjørte vekk, rett foran nesa på meg. Det var en mørk kveld på Jernbanetorget. Jeg satte meg på benken og ventet på neste, da så jeg at det lå fem-seks matvarer i plastforpakning slengt utover asfalten. Etter fem minutter dukket en skygge opp, det var en mann som kjapt plukket opp pakkene. Jeg skimtet at han var fattig, jeg ville ikke glane. Han forsvant på et blunk. Antakelig var det hans mat, som han av en eller annen grunn hadde lagt igjen ved trikkeholdeplassen.
Den gamle sangen «Streets of London», dukket opp i hodet: «So how can you tell me you’re lonely? And say for you that the sun don’t shine? Let me take you by the hand and lead you to the streets of London. I`ll show you something to make you change your mind.»
Finn Kalvik gjendiktet sangen til norsk. Trikken kom omsider, men refrenget fra Kalviks versjon var som hakk i en plate inni meg. «Så fortell ikke meg at du er ensom, og at solskinn aldri når fram til deg.» Det ble en type trøst mot det å se noen leve så dypt i skam og ensomhet.
Noen uker etter leser jeg i Aftenposten om en ny bok om gamle dager på Sagene. Den heter «Barna i fabrikkbyen: Arbeiderliv i Kristiania i 1890». «Vi bør forstå hvor heldige vi er nå», sier forfatteren av boka. Men nederst på siden, i faktaboksen, står det at Byarkivet ser mange likheter mellom fattigdommen i dag og den for 100 år siden.
En dag går jeg forbi Grønland kirke mens det er matutdeling på Fattighuset tvers over gata. Det er en tett flokk som står langs kirka. Først i køen står en mann med ropert, han sier noen ord på et annet språk. Det kan nesten se ut som en demonstrasjon, men det er det ikke. Etter matutdelingen er det vanlig at det sitter mange og bytter matvarer på en plass i nærheten. Det ser trivelig ut, heller ikke særlig ensomt.
Jeg tror de fleste i køen er ukrainske flyktninger, for en annen formiddag tok jeg bussen fra en holdeplass i nærheten, og en mann som kom på samtidig med meg, sa høyt på ukrainsk: «God dag, ukrainere!» Halve bussen svarte: «Dobryi den».
Da fikk jeg et smil om munnen i stedet. Og tenkte at fellesskap tar nok knekken på en eventuell følelse av skam.