— Ingvild Kjerkol, om lekkasjen som dømmer henne for fusk, til VG
Hun var godt voksen da hun skrev denne oppgaven, og har altså da stjålet andres arbeider og latet som at det er hennes eget. I tillegg så har hun løyet om det på Dagsrevyen og forsøkt å bagatellisere det. Etter mitt skjønn så er det såpass graverende at jeg har vanskeligheter med å se hvordan du kan fortsette som helseminister i et av Norges høyeste tillitsverv.
— Svein Thore Marthinsen om Ingvild Kjerkol til NRK
Skal man bli et navn, må man jo ta i. Introvert moderasjon er ikke vår tids melodi. Det gjelder å plassere seg selv i begivenhetenes sentrum, og da tenker jeg ikke på Geir Lippestads vesle parti.
— Hans Petter Sjøli om Danby Choi, i VG
Kanskje vil det kjennes verd det, når ein ti år etter sit der med psykologtittelen ein alltid har drøymt om, eller kanskje ikkje. Ungdomstida får ein aldri igjen uansett.
— Ingeborg Oline Hove Eide i VG
Det er fullt mulig å svinge golfkølla ikledd tenniscaps, turshorts, løpegenser og vindjakke, sist jeg sjekket.
Krigen i Ukraina er vår tids spanske borgerkrig, og de som kjemper mot Putin og hans allierte i dag, kjemper mot vår tids fascisme», skriver Jonas Bals i Klassekampen 23. mars. De som mener det må finnes enn annen løsning enn militær seier, slår han i hartkorn med Trump og Putin. Retorikken er velkjent, og manikeisk; den historiske analogien høyst tvilsom.
Klassekampen 23. mars
Over 50 suverene stater har støttet Ukraina med våpen i det som må være historiens største militære spleis. USA står alene for nærmere 500 milliarder dollar; EU bidrar for første gang med utilslørt våpenhjelp. Til sammenligning mottok den spanske republikken våpen fra to nasjoner: Sovjetunionen og Mexico. I Sovjets tilfelle var det ikke engang snakk om bistand: Stalin & co forsynte seg grovt av de spanske gullreservene, med den konsekvens at pesetaen kollapset. I den spanske borgerkrigens aller første fase tilbød også franske eventyrere spanjolene en luftstøtte som var like tvilsom som overpriset. Men snart tok Frankrike initiativ til en ikke-intervensjonsavtale: Ethvert forsøk på å selge våpen til republikken ble forbudt; den lovlig valgte spanske regjeringen fikk klare seg selv. Tomatbokser fylt med dynamitt ble etter hvert en vanlig erstatning for manglende granater. Skytevåpen og kjøretøy var ofte improviserte puslespill av sammenraskede deler.
For de spanske fascistene var situasjonen en annen. Fra første stund ble de overøst med våpen fra sine bundsforvandter i Italia og Tyskland. I nabolandet Portugal var diktatoren Salazar god å ha. Ikke nok med det: Britenes Royal Navy, som var strategisk plassert i Gibraltar, la forholdene til rette for fascistene og avskar den republikanske motoffensiven. Både Storbritannia og USA ga fascistene raust med kreditt som kunne brukes til uunnværlig materiell og drivstoff. «Uten amerikansk olje og amerikanske lastebiler og amerikansk kreditt hadde vi aldri vunnet borgerkrigen», sa den spanske utenriksministeren i 1945. Franco-Spania ble da også en viktig støttespiller for USA under den kalde krigen. «I would say that the individuals that went over there were, in the opinions of most Americans, fighting on the wrong side», sa Ronald Reagan, en av foregangsfigurene for dagens verdensorden, da han innså at diktaturene han støttet, blant annet i Latin-Amerika, minnet mer om de spanske fascistene enn om republikanerne.
«Den historiske analogien er høyst tvilsom»
En mindre åpenbar, men ikke desto mindre vesentlig brist i Bals’ analogi er organiseringen av motstandskampen. Under den spanske borgerkrigen sto de internasjonale brigadene for rekrutteringen av flere titalls tusen frivillige. I all hovedsak dreide det seg om sosialister, anarkister og kommunister. Noen få av dem var veteraner fra første verdenskrig, men de fleste manglet kamperfaring – dersom vi ser bort fra gatekamper mot Mosleys fascister i England og Action française i Frankrike. Fra USA deltok en betydelig kontingent afrikansk-amerikanere og jøder. I Norge var det arbeiderbevegelsen, både kommunistene og sosialdemokratene, som reiste og rekrutterte. Haakon Lie var tidlig ute med å besøke Spania; NKPs partisekretær Just Lippesen likeså. Dette var klassekamp, ikke nasjonal frigjøring – den retorikken var det fascistene som brukte.
Man kan saktens spørre hvordan disse frontkjemperne ville blitt mottatt av Azovbataljonen og lignende paramilitære grupper i Ukraina, som ikke akkurat er kjent for sin progressive ideologi. Men det vil vi neppe få vite, for dagens venstreside snakker helst om våpenstøtte; rekruttering er ikke et tema. Også dette er et symptom på at krigen i Ukraina ikke er vår tids spanske borgerkrig. Dagens venstreside mangler direkte erfaring med krigens realiteter. Det er en konsekvens ikke bare av vår helhjertede tilslutning til det gamle så vel som det nye Nato, men også av en nasjonal klassereise som har gjort det mulig å kjøpe oss fri fra brysomme og risikable oppgaver. Med 16.500 milliarder i banken og verdens største militærapparat i ryggen er det lett å være rebell på andres vegne. Slik kan vi holde vår sti ren og bevare vår moralske standard praktisk talt ubrukt.
Russland er utvilsomt et autokrati, og angrepet på Ukraina er en forbrytelse. Men man blir verken klokere eller sterkere av å kalle Putin «fascist» og sette likhetstegn mellom spanske frontkjempere og ukrainske fremmedlegionærer. Hvis Russland virkelig skulle vise seg å være en fascistisk stat, med alt det innebærer av massemobilisering og ideologisk trigget dødsdrift, er det vanskelig å se for seg at en tredje verdenskrig kan unngås. Hitlers Tyskland og Mussolinis Italia kunne bare bekjempes gjennom full konfrontasjon. Kampen mot Francos fascister måtte også være kompromissløs. Tror Bals at krigen i Ukraina kan ende med full russisk kapitulasjon, etterfulgt av Nato-kontrollert demilitarisering og regimeendring? Det er i så fall det glade vanvidd. Hadde Hitler hatt atombomba, ville han selvsagt ha brukt den. Putin kommer ikke til å ende sine dager i en bunker med en selvpåført kule i hjernen.
Bals’ analogi er ikke bare en fornærmelse mot de frivillige som sloss mot den reelt eksisterende fascismen i Spania. Han tar også en betydelig risiko når han suggererer seg selv og andre til å tro at dagens kriger kan løses med utgangspunkt i mellomkrigstidens konfliktlinjer.
Knut Boe Kielland, Arne Schanche Andresen, Øyvind Hansen, Per Holth og Knut Reinås
Vi viser til kommentar fra Arctander, Biong og Lien 25. mars til vår kronikk 5. mars hvor vi foreslår at en juridisk hovedreaksjon ved bruk av illegale rusmidler bør være krav om at bruken avsluttes og ruskontroll iverksettes, i hovedsak med spyttprøver, for å sikre at det skjer. I innlegget viser de tre til at «Rusproblemer er hjemlet som helseproblemer», og at det derfor bare er helsetiltak som er aktuelle overfor dem som bruker illegale rusmidler.
Så enkelt er det ikke. Foruten risiko for utvikling av sykdom hos brukeren, gir bruk av illegale rusmidler betydelige negative konsekvenser for andre. Bruken styrker kriminelle nettverk både nasjonalt og internasjonalt, bidrar til rekruttering av nye ungdommer, det skapes angst og fortvilelse hos nære pårørende, dessuten utrygge oppvekst- og boligmiljøer. Bruken bidrar også til vinningskriminalitet og manglende deltakelse i skole og arbeidsliv.
«Så enkelt er det ikke»
De fleste som begynner å bruke illegale rusmidler, har begrensede helseproblemer. De velger å bruke rusmidler fordi det gir rus, er gøy, bidrar for noen til sosial tilknytning og er – i noen miljøer – innenfor akseptabel kode. Utvikling av rusrelatert sykdom kommer for de fleste først når de føler seg avhengige av bruken og har større vansker med å slutte. Det tar gjerne en del tid, og den tiden preges ofte av ambivalens. Men også ved utviklet rusavhengighet, er det mulig å slutte å bruke illegale rusmidler.
Vårt forslag er at justissektoren står ansvarlig både for et krav om ikke å bruke slike rusmidler, for ruskontroll og for sanksjoner ved fortsatt bruk, for eksempel hyppigere kontroll, lengre kontrollperiode eller krav om mer omfattende behandling. Dersom justissektoren mener det trengs mer omfattende behandling fordi det ikke er tegn til redusert bruk av illegale rusmidler, kan dette drøftes med pasienten og behandler. Disse må ha det avgjørende ord når det gjelder behandlingsopplegg.
Det er godt dokumentert at denne formen for kontroll som sørger for at rusfrihet «lønner seg», både på kort og lang sikt kan virke positivt for rusmiddelavhengige, samtidig som det høyst sannsynlig vil forebygge bruk hos unge.
