Mímir Kristjánsson anklager meg i Klassekampen 3. april for ikke å se forskjell på demokrati og diktatur da jeg sammenligner nivået på den foreslåtte norske exitskatten med tidligere tiders exitskatter. At overgangen mellom demokrati og diktatur kan være vrien å få øye på, og at systemene ofte kan ligne hverandre mer enn vi liker å innrømme, skal jeg la ligge. Norge er ikke noe diktatur. Årsaken til sammenligningen er at jeg med mine begrensede kunnskaper om nyere historie bare har lyktes å finne ett eksempel hvor skattesatsen var høyere enn vår regjerings 37,84 prosent. Dette skjedde da Tyskland i august 1934 økte sin Reichsfluchtsteuer fra 20 til 65 prosent. De som gjennomførte denne endringen var for så vidt i utgangspunktet en demokratisk valgt tysk regjering, men vi vet jo hvordan det endte. Paralleller til Nazi-Tyskland har det med å avslutte enhver debatt i parallelldragerens disfavør, så jeg skulle foretrukket å bruke et annet eksempel, dersom jeg hadde funnet ett. Poenget mitt var at regimer som foretar dramatiske og hurtige skatteendringer som går ut over en gruppe, før eller siden er nødt til å låse denne gruppa inne.