Lørdag var det 30 år siden folkemordet i Rwanda startet. I morgentimene 6. april 1994 styrtet flyet til presidenten, Juvénal Habyarimana. Kort tid etterpå ble landets statsminister og politiske opposisjon likvidert av presidentgarden, noe som markerte startskuddet for et av de mest systematiske og effektive folkemordene i historien. Verden må minnes denne katastrofen, især i en tid med flere pågående folkemord. Det eneste som sto å lese i Klassekampen på 30-årsdagen, var imidlertid en kronikk tuftet på en rekke tvilsomme påstander.

I kronikken «Kagames versjon» peker Viktor Stein på hvordan blant andre journalisten Judi Reve har dokumentert de mange overgrepene begått av regimet til Rwandas president, Paul Kagame. Dette er ukontroversielt. Da jeg selv var i Rwanda i 2007, ble det enda tydeligere for meg hvor autoritært Kagames regime var, at det forfulgte og fengslet kritikere, kontrollerte media, og i det hele tatt begrenset ytringsfriheten. Fraværet av kritikk i alle rwandiske aviser jeg leste, var påfallende. Samtidig som Stein gir et godt bilde av Kagames jerngrep, fremmer han andre udokumenterte påstander og falske nyheter.

Blant annet hevder han å sitte på sannheten om den skjebnesvangre flystyrten: Stein hevder at det var Kagame og RPF (Rwanda Patriotic Front) som sto bak. Som begrunnelse viser Stein til den australske advokaten Michael Hourigans gransking i 1997. Sannheten er at denne konklusjonen er omstridt, og at vi fortsatt ikke vet om det var ekstremistiske krefter innen regimet selv eller RPF som sto bak. I en sober artikkel (sist oppdatert 2. april i år) oppsummerer Britannica denne debatten, inkludert funnene fra de offisielle franske granskingene. I 2012 avdekket en gransking ledet av dommerne Marc Trévidic og Nathalie Poux at raketten som traff flyet, kom fra Kanombe-militærbasen. Her holdt det regjeringskontrollerte militæret til, hvilket gjør det svært usannsynlig at Kagames menn kunne ha sneket seg ubemerket inn for å fyre av et ballistisk missil.

«Under rettssakene ble det grundig dokumentert at mange hundre tusen sivile tutsier ble massakrert»

I boka «Across the Red River: Rwanda, Burundi and the Heart of Darkness» (2001) konkluderer òg journalisten Christian Jennings med at vi ikke vet, men at det meste peker i retning av at det var ekstremistiske krefter innen regimet som tok livet av Habyarimana. Han hadde i forveien gitt etter for press fra det internasjonale samfunnet om demokratiske valg (se Peter Uvins «Aiding Violence», 1998), og var begynt å gå med på RPFs krav i fredsforhandlingene. Hutuekstremistene ønsket å rydde ham av veien fordi de så på ham som en trussel mot fortsatt hutumakt.

Den mest graverende påstanden til Stein er at den etablerte sannheten om folkemordet, nemlig at sivile tutsier var det primære målet og at flere hundre tusen av dem døde, ikke stemmer. Han hevder at «gravejournalister, advokater og kartlegging gjennomført av FN har påvist at sannheten heller er det motsatte». Leseren får inntrykk av at FN har snudd og nå mener at det primært var RPF som drepte hutuer i 1994. Den som fikk med seg FNs markering, kunne se at dét slett ikke er tilfelle.

Saken er at det ene ikke utelukker det andre: Under rettssakene i det internasjonale straffetribunalet ICTR ble det grundig dokumentert at mange hundre tusen sivile tutsier ble massakrert, av gjerningsmenn som så på seg selv som etniske hutuer. At det hele var godt planlagt av ekstreme hutunasjonalister som gjennom fire år hadde fôret befolkningen med propaganda som dehumaniserte tutsiene, er det heller ingen tvil om. Likeledes er det også godt dokumentert at mange sivile hutuer ble drept under folkemordet, og at Kagames regime både under og etter folkemordet tok livet av mange hutuer, militære så vel som sivile (selv om flertallet at de drepte altså var sivile tutsier).

Dette betyr imidlertid ikke at den etablerte versjonen av historien om folkemordet er et påfunn fra dagens regime, og at Kagame med Tony Blairs hjelp har dupert en hel verden. Her serveres leserne en rein konspirasjonsteori. For den ellers opplyste allmennheten, og for alle rwandiske ofre, er det synd at Klassekampen lot den slags påstander slippe gjennom på kronikkplass. Og det på 30-årsdagen for folkemordet.