Erling Folkvord betydde mye for mange, og i den lange køen av mennesker som skylder ham en stor takk, er miljøene rundt Blitz.

Blitz sprang ut av husokkupasjonsbevegelsen, natt til 1. mai-opptøyene og Ungdomsgruppa mot bøteterror – UngMob – i 1982. Dette var tiåret for byfornyelsen av Oslo, et slags vill vest hvor noen få aktører delte byen mellom seg, og kombinert med sterk boligprisvekst og bolignød etterlot en stor regning som fortvilte beboere i fortsatt elendige bygårder måtte betale sjøl. Erling kjempa mot og dokumenterte grundig det han kalte nykolonialismen på Oslos østkant. Det er kanskje ikke like kjent at han også leverte materiale om tomme bygårder og hvem som eide dem til boligløse unge under de mange husokkupasjonene i Oslo. Sånn sørget han for å gjøre kampen litt mindre ujevn også her.

1980- og 90-tallet var også prega av dramatiske demonstrasjoner mot budsjettkutt. Når politiet angrep og gikk for amok, kasta Erling seg inn i første rekke og beskytta demonstrasjonen. Han reagerte spontant på urett, og den impulsen var sterkere for ham enn de politiske linjene. Også når hans egen ml-bevegelse og øvrig venstreside blei ramma av «ta avstand-syken» eller moralsk panikk over Blitz, var Erling edruelig og klar på hva som var maktmisbruk og urett.

«Han reagerte spontant på urett, og den impulsen var sterkere enn de politiske linjene»

Tidlig på 2000-tallet endra politikken seg overfor den autonome bevegelsen og de mange okkuperte husene i Europa. I stedet for politiet, blei nå markedskreftene sendt inn for å bli dem kvitt. Her var det lett å la seg forvirre, men Blitz kom til slutt fram til at det beste var å skremme bort enhver potensiell kjøper da Høyre/KrF-byrådet ville legge Blitz-kvartalet ut for salg. Byråd Tornås og hennes sekretær (og nåværende konsernsjef i Obos!), inngikk likevel en hemmelig salgsavtale med en av de mest kriminelle investorene i byen. Ham hadde Erling en ringperm på allerede, og sørget for avsløringene som gjorde avtalen kjent og så uspiselig at den måtte forkastes. I motsetning til Ungdomshuset i København og andre søster-hus i Europa, forblei Blitzhuset på kommunale hender og er det fortsatt.

Som tenåring og etter hvert som ung voksen, blei jeg kjent med Erling i denne kampen, og gjennom samarbeid eller felles engasjement i ulike politiske saker. Her viste Erling tillit, og ga dermed sjøltillit. Som lokalpolitiker kom han dit vi var og sa at vi hadde rett til å kjempe, at vi kunne ta kampen sjøl, og så ga han kunnskapen og kildene vi trengte for å gjøre det. Erling var tydelig i sine standpunkt, men like tydelig på at mine kamerater og jeg kunne se saken annerledes og handle deretter. Og han tålte det når det blei sånn. Det gjorde inntrykk å møte noen som var så kunnskapsrik, uten å belære. Som hadde så sterke meninger, uten å formane.

Han fikk respekt og tillit tilbake – fra en utrolig bredde av mennesker, miljøer og bevegelser. Det var noe med personligheten hans, og kanskje hans gjennomførte form for systemkritikk nedenfra: Han interesserte seg for, og formidla, konkrete erfaringer fra mennesker som var ofre for maktmisbruk. Eller så var det fordi han var til å stole på. Det var trygt å gå til Erling. Han var aldri villig til å hestehandle med svakerestiltes interesser og liv. Han forsto oss som sto i kamper hvor kompromiss ikke nødvendigvis var mulig. Vi som ikke hadde en etasje å gi av bygården vi bodde i eller kulturhuset vi dreiv. Heller ikke han hadde en flyktning eller en tillitsvalgt å svikte når makta trua med utvisning eller oppsigelse. Erling var den man ville og burde ha med i «krigen».

Vi vil minnes Erling i dyp takknemlighet. Han har imponert oss, og inspirerer oss til fortsatt kamp mot all urettferdighet og undertrykking. Ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp!