Jeg velger meg april», skrev Bjørnson. April, brune plener, bar asfalt utenfor stuevinduet, med gule Hestehov i veikanten. Jeg går inn i boden og henter vårskiene, kjøpt på loppemarked med en smørefri miks av granbar, røtter, insekter og møkk fra fjorårets vårskiløping, som sitter som et skudd i motbakkene. Tar T-banen ut til Marka. Føret er skarpt på morgenen: Man er uavhengig av oppkjørte spor, kan gå over alt på skaran, og snart er man inne i skogens endeløse katedraler.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Tv-serie-engasjert
Akkurat nå
For nokre veker sidan ringde mor mi meg plutseleg med ei stor nyheit. Etter å ha slukt serien til Bård Tufte Johansen, «Oppsynsmannen», om naturkrisa i Noreg, hadde ho skjønt det. Endeleg forstod ho kva eg hadde prata om all denne tida. Bit for bit blir landet bygt ned, utan plan, utan meining. Plutseleg såg ho ikkje berre all den vakre naturen rundt bygda si, men også kor mykje som var blitt borte. Små flekkar her og der. Det var lenge sidan eg hadde høyrd ho snakke om noko med slik takt.