«Universitetet [pleide] å være et sted der studentene sto med hatten i hånden og leste lange tekster til øynene var store og våte i håp om å få professorens nåde i form av en stå­karakter. Man satt i store aulaer og ­lyttet. Var man sosialt begavet, klarte man kanskje å bli del av en ­kollokviegruppe. Alt handlet om å prestere den ene dagen det var eksamen i slutten av ­semesteret. Hadde man forstått noe som helst? Det var umulig å si før karakteren forelå. Nå for tiden skal man møte opp til gruppe­undervisning og ha mapper og bli holdt i hånden hele veien. Og går det dårlig, kan man klage og klage og klage.»

— Therese Sollien i Aftenposten