Dette er en kort kommentar til lektor Lars Audun Bråten (Klassekampen 8. mars) og alle andre som tror at det å være tilpasningsdyktig er det samme som å ha gode vekstvilkår. Det er nok riktig at gutter som gruppe har vanskeligere for å sitte stille og modnes senere enn jenter, slik at det blir lettere å legge merke til at gutter mistrives i skolen. Men som mor til to døtre i skolealder har jeg ingen tro på at evnen til å sitte stille eller tilpasse seg eller la være å utagere er til noen fordel for den enkeltes personlige og faglige utvikling, i hvert fall hvis man ser bort fra ytre mål for vellykkethet, som jeg mener er nokså uvesentlige på lang sikt. Det inntrykket som skapes av utsagn som «skolen er skreddersydd for motiverte jenter» er milevis fra sannheten. Skolen, slik den har utviklet seg i løpet av de siste årene, passer ingen barn – og er overhodet ikke spesielt tilpasset jenter. Kan det tenkes at gutter og jenter uttrykker frustrasjonen ulikt og på ulike tidspunkter? Som gruppe tenderer jenter mot å vende frustrasjon innover, mens gutter tenderer mot å rette den utover. Det kan skape forsinkelser i de synlige reaksjonene hos jenter. For eksempel er ufrivillig skolefravær på et senere tidspunkt vanligere blant jenter enn blant gutter. Jeg tillater meg å foreslå en hypotese: kan det være slik at vi har laget en skole (og et samfunn) som ikke passer for noen kjønn, men at måten det gir seg uttrykk på og når, samvarierer med kjønn? Kan det være sånn at vi bør snakke om barnas krise og ikke bare guttenes?
