Krigsretorikken og kravet om opprusting, som florerer i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina, kan meget lett bli en selvoppfyllende profeti. Rustningskappløpet den leder til fører erfaringsmessig lett til krig. Trusselen fra Russland bør derfor møtes med forsøk på dialog, diplomati og tillitsskapende tiltak, ikke bare med våpen.
På bakgrunn av dette kan det synes som et paradoks at det er akutt behov for å gjenreise det norske forsvaret. Årsaken er imidlertid ikke krigen i Ukraina, men Norges geografiske beliggenhet i en utsatt posisjon som nærmeste nabo til Russlands basekompleks på Kolahalvøya, og som kyststat i Barentshavet og Norskehavet. Disse havområdene er patruljeområde for Russlands strategiske undervannsbåter med atomvåpen, som har kapasitet til å utslette USA. Her opererer også amerikanske angrepsubåter som, i tilfelle krig, har som oppdrag å ødelegge de russiske båtene før de får levert sin dødbringende last. Slik sett befinner Norge seg i spenningsfeltet mellom USA og Russland.
Russland har ikke, og har aldri hatt, noen interesse av å underlegge seg hele eller deler av Norges territorium. Russlands angrep på Ukraina har ikke endret dette. Utfordringene mot norsk sikkerhet og norske interesser skyldes først og fremst Norges geografiske beliggenhet. Og ettersom geografien er permanent, er også sikkerhetsutfordringene permanente. Nedbyggingen av det norske forsvaret etter den kalde krigen var derfor et gedigent strategisk feilgrep.
Dersom det er i Norges interesse å være mer enn en brikke i stormaktenes kamp om makt og innflytelse, er det nødvendig med et troverdig norsk forsvar med kapasitet til å ivareta norske interesser, suverene rettigheter og forpliktelser i henhold til folkeretten.
Forsvarets formål er todelt.På en side handler det om å forebygge spenningsskapende misforståelser om Norges evne til å ivareta sine rettigheter og oppfylle sine forpliktelser. Samtidig er intensjonen å redusere USAs behov for militær tilstedeværelse ved å selv skaffe oversikt over situasjonen i nord.
«Nedbyggingen etter den kalde krigen var et gedigent strategisk feilgrep»
I tillegg er Norge avhengig av et forsvar som har en troverdig evne til å møte et eventuelt russisk angrep med makt, slik at kostnadene ved et forkjøpsangrep i Norge ikke vil stå i forhold til gevinsten. Om Norge ikke opprettholder et slikt forsvar skapes det et maktvakuum som blir fylt av andre, noe som i seg selv kan bli en kilde til spenning og konflikt. Det er dette som nå skjer, ved at USA øker sin egen militære tilstedeværelse i nord. Det som tidligere har vært et lavspenningsområde, kan bli et nytt konfrontasjonsområde mellom Russland og USA – stikk i strid med Norges sikkerhetsinteresser.
Norsk lavspenningspolitikk, i kombinasjon med et troverdig forsvar med begrensninger på basepolitikk, atomvåpen og de alliertes øvingsvirksomhet i Norge, har vært en suksess.
Den har vært en nødvendig forutsetning for ryddig og effektiv forvaltning på Svalbard, for norsk-russisk forvaltning av den norsk-arktiske torskestammen, for forskningssamarbeid innen astrofysikk og polarforskning, og for delelinjeavtalen. Ikke minst har norsk lavspenningspolitikk redusert risikoen for at misforståelser og uhell, som følge av høyt militært nærvær av amerikanske og russiske enheter i det samme området, skulle føre til utilsiktet konflikt.
Å gi avkall på denne politikken, bare fordi spenningen mellom Russland og Vesten for tida er høy, er ytterst uklokt. Og det er heller ikke nødvendig. Spenningen var minst like høy i flere perioder under den kalde krigen. Og lavspenning i nord er faktisk en målsetting vi deler med Russland, som er bekymret for sårbarheten til sitt vitale basekompleks på Kolahalvøya. Da må vi ikke kaste lavspenningspolitikken til vrak gjennom hodeløs støtte til USA sitt ønske om konfrontasjon i nord.
Risikoen for krig vilselvsagt øke når spenningen mellom stormaktene øker. Men å tro at vi kan bygge ned Forsvaret når spenningen mellom stormaktene er lav, for så å bygge det opp igjen når spenningen stiger, er en misforståelse. Det eneste vi kan være sikre på da er at Forsvaret ikke vil være klart til innsats når spenningen stiger. Det erfarer vi nå.
I øyeblikket representerer dessverre USAs ønske om «horisontal opptrapping» i nord og trusler mot Russlands sårbare basekompleks, i kombinasjon med fraværet av et troverdig norsk forsvar, en større utfordring mot norsk sikkerhet og norske interesser enn hva Russland gjør.
