Tvekamp, duell, munnhoggeri – kall det hva du vil: En språkfeil har sådd splid mellom to av Norges mest profilerte litterater.
Hvem avfyrte første skudd? Visse vil hevde at det var litteraturprofessor Gisle Selnes, som i et oppgitt øyeblikk gjorde oppmerksom på at det manglet et tegn i siste nummer av litteraturavisa Bla.
Andre vil legge skylda på nordiskprofessor Frode Helmich Pedersen, som i nevnte avis formulerte seg slik: «I litteraturens verden handler det ikke om å la flest mulig slippe til. (…) [A]lle som har greie på litteratur vet at det er slik det er.»
Hæ, tenker du kanskje? Bare et fåtall oppmerksomme lesere vil ha sett at det mangler et komma i siste setning – før «vet».
«Jeg trodde du hadde bestemt deg for å lære deg norsk grammatikk, inkludert kommareglene», utbrøt Gisle Selnes oppgitt i en Facebook-tråd.
– Det var vel en blanding av ertelyst og lett irritasjon. Og så tok den ene tingen det andre, sier han da Klassekampen slår på tråden.
Han og Pedersen, begge professorer ved Universitetet i Bergen, har diskutert kommatering flere ganger tidligere, kan Selnes fortelle.
– Det er ingen tvil om at jeg er den av oss som synes dette er viktigst. Men en del av grunnen til at jeg reagerte på feilen, er at Frode for en måneds tid siden bedyret at han skulle «ta det litt mer på alvor».
– Jeg fikk refs
Er vennskapet mellom de en gang så kameratslige kollegaene, som dessuten skrev en bok i lag om Julian Assange for ikke mange år siden, i ferd med å slå sprekker? Skal et lite tegn splitte selve ytringsfrihetskampens radarpar?
– Gisle har vært veldig opptatt av at jeg har lovet ham å bli bedre på reglene. Det tror jeg faktisk jeg er blitt, men det var en glipp i denne teksten, og dermed fikk jeg refs, sier Frode Helmich Pedersen.
– Du gikk så langt som å sammenlikne ham med læreren til Alexander Kielland-figuren lille Marius – gutten som pugger latinske gloser til sitt siste åndedrett?
Pedersen ler.
– Skolemesteren ber elevene pugge byer i Belgia – og forlanger at de skal nevnes i den rekkefølgen de står i i boka. Slikt regelrytteri fremmer ikke gleden ved læring. Dette må Gisle bare legge av seg.
At Pedersen rett og slett ikke kan reglene, er bare sant til en viss grad, ifølge ham selv.
– Jeg har lest gjennom dem mange ganger, men jeg har nok et litt annet syn på hvor viktige de er, enn mange andre. Jeg mener kommareglene like gjerne kunne vært helt annerledes.
Komma for flytens skyld
Selv om det norske kommaet primært er markør for setningers syntaks, brukes det av mange som pauser i flyten.
– Jeg er tilbøyelig til å mene at man kan bruke komma for flyt. Jeg tviler ellers sterkt på at reglene blir fulgt på noen særlig rigid måte, verken av forfattere eller journalister, sier Pedersen.
Her er en smule selvkritikk på sin plass: Også bladfykene i herværende avis slurver titt og ofte med kommateringen. Pedersen er overbærende.
– Det er et faktum at kommareglene er svært kompliserte. Det forutsetter at de som bruker dem, kan setningsanalyse, og dette gjelder de færreste. Det beklager jeg egentlig ikke.
– Men du er jo professor? Burde ikke du, av alle, følge reglene?
– Jeg har aldri tatt dem veldig alvorlig. Jeg ser på reglene litt som jeg ser på regler som «den gang da» og «hver gang når» – normale norske språkbrukere følger dem ikke nødvendigvis, altså er det gammel stilistikk.
– Er kommareglene rett og slett udemokratiske?
– Et regelverk som ingen klarer å følge, er ikke godt – sånn sett er det et demokratisk spørsmål. Det hadde vært en fordel hvis reglene ble forenklet.
Pedersen har et spørsmål til kollegaen:
– Mener han virkelig at kommaet er en del av grammatikken? Det er galskap.
– Noen bør skjerpe seg
– Av grammatikken? Grammatikk er læra om skrifttegn, og komma er et tegn, så i en viss forstand er det dét. Kommatering er i alle fall en del av ortografien. Poenget er uansett at kommaet har en funksjon i skriftsystemet, sier Selnes i retur.
Pedersen har rett og slett misforstått, hevder professoren.
– Jeg er uenig i at dette er rein stilistikk. Kommareglene på norsk er veldig enkle, praktiske og logiske. Det er bare regler, nesten ingen unntak, og reglene er få og funksjonelle, sier Selnes.
– Jeg nekter å tro at Frode, som har et godt hode og en skarp penn, ikke er i stand til å lære seg kommareglene. Enhver med normale læreevner og en viss fornemmelse for språk er i stand til det. Frode trenger en holdningsendring snarere enn masse pugg, sier Selnes.
At de færreste blant oss behersker kommareglene, er ikke et tegn på at de er for vanskelige, ifølge professoren.
– Det er et tegn på at noen bør skjerpe seg, og da mener jeg dem som på en eller annen måte lever av å skrive – skribenter, journalister, forfattere, akademikere.
Han mener derimot ikke at folk i andre yrker skal tvinges til å terpe ortografi.
– En snekker trenger skriftlige språkferdigheter omtrent like mye som en akademiker trenger å kunne snekre en bokhylle.
Et lavstatus-tegn
Men Selnes og Pedersen kan krangle så mye de vil – i virkeligheten danser de bare etter Språkrådets pipe: landets øverste kommamyndighet.
Da Klassekampen ringer språkviter og avdelingsdirektør Daniel Ims, bekrefter han Selnes’ syn:
– De norske kommaene fører til tekster som er enklere å lese, og de er i veldig liten grad åpne for skjønn.
– Er kommareglene en del av grammatikken?
– De er bestemt etter visse grammatiske regler. To hovedregler er at en setter komma etter leddsetning når leddsetning kommer først – «når han kommer på skolen, spiser han knekkebrød» – og at en setter komma mellom helsetninger.
For å mestre reglene må en ha forståelse for hva en leddsetning er, og har en det, er det enkelt, mener Ims.
– Er det litt slapt at Pedersen ikke kan dem?
– Jeg synes jo at han burde kunne dem.
– Har kommaet lav status som tegn?
– Det kan du si. Men det er absolutt ting som kommer enda lavere, som forskjellen på bindestrek og tankestrek, sier Ims.
– Gjør som Hemingway
I sin språkspalte i Aftenposten mottar Helene Uri klager på journalisters språkføring over en lav sko. Men det er nesten ingen som går i rette med kommafeilene.
«Mener han virkelig at kommaet er en del av grammatikken? Det er galskap.»
— Frode Helmich Pedersen, professor
– Aftenpostens rasende lesere, som virkelig ikke tar fem øre for å klage, klager nesten aldri på kommafeil. Empirien tilsier at nesten ingen bryr seg, sier Uri, som er forfatter og lingvist.
Selv stiller hun seg derimot i Gisle Selnes’ hjørne i ringen.
– Jeg hopper litt i stolen når det mangler et komma, men jeg hadde ikke gjort annet enn å sitte og riste hvis jeg skulle reagert på hver feil. Kortversjonen er at folk ikke kan kommareglene, sier Uri.
– Er reglene så viktige, da?
– For oss som kan reglene – Selnes, jeg og to til – er det jo irriterende med feil. Men for resten er det ikke særlig farlig.
– Ifølge Frode Helmich Pedersen ville det vært demokratisk å forenkle reglene?
– Det er vel en grei vei å gå. Den andre veien er å bare ikke bry seg, men beholde regelen som en sovende paragraf. Eller man kan gjøre som Hemingway: heve seg over det.
Lukker øynene for feil
På et tidspunkt i den opphetede Facebook-debatten mellom Selnes og Pedersen i forrige uke forsøkte sistnevnte å sette en stopper for det hele: «Vi setter strek for diskusjonen om kommaregler her.»
Like etter kom responsen fra Selnes: «Nei! Vi setter ikke strek her. (…) Det er et faktum at ‘Pedersen’ ikke kan kommareglene, og et imperativ at han bør lære seg dem.»
Noen av tilskuerne forsøkte å gripe inn, og en av de mer diplomatiske stemmene i tråden tilhørte Vagant-redaktør Audun Lindholm.
Han forklarte at for ham, som til daglig forholder seg til både danske, norske og svenske skribenter, framstår kommareglene «like arbitrære som resten av tegnsystemet»: «Svenskene setter færreste mulig komma, danskene vil ha dem inn over alt, nordmennene vakler og gjør ‘feil’.»
«Frode trenger en holdningsendring snarere enn masse pugg.»
— Gisle Selnes, professor
Aha – heller ikke Lindholm, som ifølge seg selv titt og ofte har kritisert Pedersens kommatering, mener feilene er alvorlige. Han går så langt som å si at «man kanskje bør sette inn støtet et annet sted».
– Er du ikke enig med Selnes i at professorer bør lære seg reglene?
– Jeg har vanskelig for å synes at det er en skam at en professor ikke nødvendigvis setter komma overalt hvor det ifølge kommareglene skal være det, sier han og minner om de mange debattene om forfatteres kommafeil.
Klassekampen fikk for eksempel korreks av Dag Solstad selv da vi gikk gjennom «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» med rødpennen og fant «fire språkfeil per side». Forfatteren ga avisa en klar beskjed i retur: «Kyss meg i ræva!»
– Kan påføre stor ulykke
I et av Lindholms første Vagant-numre som medredaktør ble «en av landets beste korrekturlesere» hyret inn, forteller han.
– Knut Olav Homlong. Han sendte rettelsene til vår designer, som godtok alle kommaendringer – det var tusen nye kommaer. Resultatet var at vi fikk fortvilte e-poster fra bidragsyterne. De hadde sine grunner til å ikke sette komma, sier han.
– Selv de beste brukerne av norsk språk har ulike oppfatninger om hvor det bør settes komma. Setningene får ulik melodi, pust, rytme avhengig av kommateringen.
At det lille tegnet vekker store følelser, er det altså ikke tvil om. Forfatter og kritiker Espen Stueland har skrevet en bok med tittelen «Å erstatte lykka med eit komma», bemerker Lindholm.
– Hvis lykka kan erstattes av et komma, kan nok også fraværet av et komma påføre stor ulykke.
Forsoning i sikte?
Kan de to professorene forsones etter en slik disputt? Gisle Selnes ser ut til å stå på sitt.
– Kommareglene kan ikke gjøres enklere! Jeg kan ikke tenke meg til en bedre løsning enn den vi har i dag, sier han – men legger diplomatisk til:
– Muligheten til å bryte reglene for tegnsetting og ortografi vil alltid finnes. Det er ikke straffbart.
Straff og straff – kan hende ser Frode Helmich Pedersen annerledes på saken.
– I og med at jeg har et såpass fleksibelt syn på kommareglene, godtar jeg at Gisle setter kommaer der de «skal være» i sakprosa, sier han.
– Men hadde jeg skrevet en skjønnlitterær tekst, ville jeg betakket meg for innblanding fra ham.