Ikke i mål
SSOs gode intensjoner og teknisk høye nivå holder ikke med passiv dirigent.
Robert Schumann
Symphonies 1 & 2
Stavanger Symphony Orchestra, Jan Willem de Vriend (dir.)
Northstar Recording
Når Stavanger Symfoniorkester spiller inn Schumanns symfonier, blir det påtrengende å spørre hvorfor et lite orkester fra Europas utkant skal spille inn standardrepertoar. Dirigenten Jan Willem de Vriend, som har gjestet siddisene mange ganger siden 2015, gir selv et delvis svar: I bookleten til denne ferske utgivelsen peker han helt tilbake til landsmannen Frans Brüggen, som ledet SSO fra 1990 til 1997 med særlig ansvar for tidligmusikk.
Med ham – og senere Philippe Herreweghe og Fabio Biondi, som hadde samme posisjon som Brüggen i tilsammen 14 år – sier de Vriend at SSO nå har «fleksibiliteten [og] nysgjerrigheten» fra tidligmusikken som «del av deres DNA». Gjennom å nevne forgjengerne og fleksibiliteten på en innspilling av Schumanns musikk, peker de Vriend på at fremføringsnyvinningene fra barokken og klassisismen begynner å få fotfeste også i den romantiske musikken.
«Kontrollen står foran friskheten og gleden av risiko»
Med sine litterære interesser og evne til å formulere tilværelsens store mysterier i korte karakterstykker, var Robert Schumann (1810–1856) erkeromantikeren over alle. Vi må imidlertid huske at han var en tidligromantiker, og at arven fra den klassisistiske stilen var påtakelig. At de Vriend eksempelvis holder tilbake vibrato mange ganger, at det brukes bevisst og ettertenksomt heller enn som en standard, lar mange teksturer og instrumentgrupper fremstå som klare. Der de Vriend får igjennom tydelige artikulasjoner, får musikken rytmisk spenst. Og nettopp dette med tydelige teksturer blir enda klarere når stemmene snakker med sine unike betoninger.
Denne innspillingen er imidlertid en jeg anbefaler at du lytter til etter at du kjenner symfoniene godt. Da vil du sikkert kunne nikke anerkjennende til nevnte poenger. Innspillingen er nemlig problematisk, noe de Vriend setter fingeren på ved å snakke om balansen mellom «teknisk perfeksjon og gleden av å ta risiko som om musikken ble spilt for første gang».
Selv om Schumann senere trakk tilbake de vårlige titlene på satsene i Symfoni nr. 1, er navnet Vårsymfonien uløselig knyttet til verket. Jeg tenker ofte at man må være ung og kvikk for å spille Schumann. I alle fall må man agere slik. Det er skuffende hvor lite de Vriend utfordrer sitt orkester. Innspillingen er overgripende kontrollert, noe som er en kardinalfeil med Schumanns ungdommelige villskap. Tempi er jevne, men sjelden raske nok i de krevende løpene. Jeg er også litt tilbakeholden til bidraget fra det retoriske, fordi man sjelden hører noe av dette. Igjen står kontrollen foran friskheten og gleden av risiko.
Nå er det jo ikke eksplisitt uttalt at innspillingen er et forsøk på å gjøre musikken slik den ble spilt på Schumanns tid. Men uansett hvilket paradigme vi hører tolkningene opp mot, viser ikke denne plata SSOs tekniske ferdigheter eller deres unike og fleksible evner.
