Du kan bla til neste sideBla med piltastene

1569

Anno29. januar

9. september dette året døde Pieter Bruegel, allerede to år etter hertugen av Albas invasjon. Han instruerte sin kone om å brenne maleriene han hadde beholdt i atelieret, trolig fordi de inneholdt en så direkte kritikk av spanjolene at de ville ha skaffet henne trøbbel. Bruegels eksisterende bilder var altfor subtile til å gi ham problemer. I det storslagne verket «Kristus bærer korset» skildrer han den velkjente scenen der Kristus er på vei opp Golgata, men vi ser knapt Kristus i mylderet av mennesker med ulike gjøremål. Kristus fantes, men han gjorde ikke så mye ut av seg i det verdslige nederlandske samfunnet.

Mannen som var direkte ansvarlig for nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark ble frikjent. Hvordan kan det være rett?

Eksempelet Rendulic

KronikkSven G. Holtsmark (Professor i historie, Institutt for forsvarsstudier / Forsvarets høgskole) og Carola Lingaas (Førsteamanuensis i rettsvitenskap, VID vitenskapelige høgskole)29. januar

FOLKERETTSLIG PRØVESTEIN: Lothar Rendulic, her i fangenskap i 1946, er opphavet til i krigens folkerett som ‘Rendulic Rule’: Lovligheten av en handling må vurderes basert på informasjonen som er tilgjengelig på tidspunktet da handlingen foretas. FOTO: UKJENT, National Archives and Records Administration, Digital Public Library of America

Den 19. februar 1948 falt dommen i den såkalte Hostage-saken – avsagt av et amerikansk militærtribunal i Nürnberg mot en rekke tyske generaler. På tiltalebenken var også Lothar Rendulic, sjef for tyskernes 20. bergarmé. I tillegg til sine ugjerninger på Balkan, var han tiltalt for å beordre ødeleggelsen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms fra høsten 1944 uten at det forelå noen tvingende militær grunn (‘for no compelling military reason’). Dermed, hevdet anklageren, hadde Rendulic forbrutt seg mot krigens regler og sedvane.

Forhastet – men ikke bortkastet

DebattSliterutvalgAnn Mari Milo Lorentzen (Nestleder i Utdanningsforbundet)29. januar

I et innlegg 25. januar spør jeg hvem som er slitere i dagens arbeidsliv. Jeg skriver også at regjeringen har satt ned en arbeidsgruppe som skal utrede en «sliter-ordning» i den nye pensjonsordningen – og at bare LO er representert i gruppen. Statssekretær i arbeidsdepartementet, Ellen Bakken, kan imidlertid forsikre om at dette arbeidsutvalget ikke er nedsatt ennå. Jeg hentet min informasjon fra et oppslag i E24 i desember, og i Aftenposten i januar. Men jeg har nok feiltolket kildene, og det beklager jeg. Statssekretæren skriver at hele innlegget mitt bygger på en misforståelse. Slik er det selvsagt ikke. Det aller meste av mitt innlegg er en argumentasjon for at også kvinner i relasjonsyrker kan ha arbeidsbelastninger som gjør at de bør omfattes av en sliterordning. Jeg brukte barnehagelærere, som ofte forlater yrkeslivet i 60-årsalder, som et eksempel. Jeg tolker statssekretærens svar som en forsikring om at alle arbeidstakere vil få en likeverdig plass i dette arbeidet, og det er jo en fantastisk nyhet. Noen misforståelser kan også lede til noe godt!