Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Subjektive opplevelser og etiske standpunkt

Aase Victoria Wangen (Undervisningsansvarlig Menneskeverd)

I Klassekampen 15. januar svarte June Holm og Vilde Bratland Hansen på mitt innlegg i avisen 8. januar. Jeg ønsker å rette opp noen misforståelser.

Jeg har selvsagt ikke kritisert historiene til kvinnene i boken deres, «Avbrutt – fortellinger om abort». Erfaringer er subjektive, de utgjør ikke noen gjennomgående refleksjon av det etisk problematiske. Det betyr ikke at de ikke er viktige å lytte til. Mitt anliggende var imidlertid å peke på at vi i den større abortsamtalen må tåle å løfte frem det etisk problematiske ved abort, der begge partene er med i bildet. Å snakke om fosterets verdi som et aspekt i abortsamtalen, blir gjerne ikke tolerert, nettopp fordi dette gjør at situasjonen blir mer komplisert enn når det hovedsakelig ses på som en subjektiv sak om hva som er rett for meg i min situasjon.

Forfatterne er åpne om at de ikke ville ta med det etiske aspektet i denne samtalen om abort, nettopp for å gjøre det lettere for kvinner å være åpne om sine erfaringer. Det gjør imidlertid at boken blir et innspill i debatten som gir et ufullstendig bilde av hvor problemstillingen ved abort ligger, ettersom det fremstilles som at det kompliserte og problematiske kun ligger i det vanskelige valget til kvinnen.

Hvis man fjerner det mest kompliserte aspektet ved abort – fosterets perspektiv – er det klart det blir lettere å snakke om. Men det er jo nettopp avveiingen mellom kvinnens rettigheter og fosterets verdi som er utgangspunktet for at det er en vanskelig problemstilling.

Innlegget deres får imidlertid fram et viktig poeng – nemlig at det er vanskelig å snakke åpent om alle aspektene ved abort. Dette bidrar forfatterne selv til, ved eksplisitt å stemple Menneskeverd og andre som løfter frem fosterets verdi som «fordømmende». Dette går vel direkte imot det uttalte målet deres om å skape en mer åpen samtale om abort?

Hvis det å løfte frem kjernen i det etisk problematiske ved abort – fosterets verdi og rettigheter – automatisk blir fremstilt som en hevet pekefinger, er det et dårlig utgangspunkt for en større samtale om abort.

Og nettopp slike anklager og karakteristikker av meningsmotstandere gir en følelse av at de ønsker å stilne hele den etiske debatten, og heller flytte abortsamtalen til å handle om noe som bare er en subjektiv opplevelse.

DebattFred

Krig er ei det beste

Frode Storaas (Emeritus, Bergen)

Vil du ha fred, forbered deg på krig. Eirik Løkke siterer romerske Vegetius i Klassekampen 23. januar. Har vi ikkje lært opp gjennom historia at denne førebuinga på krig ikkje har vore nokon garanti for fred? Skulle vi ikkje prøvd nokre andre vegar ut av usemje mellom folk enn å drepa kvarandre?

Ved årsskiftet var vi 8,19 milliardar menneske på jorda. Alle, kanskje med nokre heilt få unntak, ønskjer å leva i fred. Dei aller fleste lever i fred. Det betyr ikkje at det er mangel på interessekonfliktar, men det vanlege er at folk finn ut av det med kvarandre utan å gå til krig. Innomlands, i små og store land, er det sjeldan at potensielle konfliktar fører til krig. (Jaudå, eg kjenner til Sudan, Jemen, Kongo og bortetter). Våpen er vanlegvis ikkje distribuert til enkelte grupper innomlands. Og, utan våpen blir det ikkje krig.

Kva om berre noko av dei enorme pengesummane som no går til våpenopprustning blir brukt til å utvikla konfliktråd i FN regi?

«Naivt? Tja»

Naivt? Slik den gjeldande krigsretorikken er i dag, er det sjølvsagt naivt å tenka at noko slikt skulle fungera innafor FN. Men dei fleste land er med i FN. FN er ein arena der alle landa møtes. I dag ser det ut til at representantane frå land i konflikt møter kvarandre med slagord og fastlåste argument. Slik treng det ikkje vera. Godt utvikla konfliktråd i FN regi, med velskulerte diplomatar, kunne ha som oppgåve å få representantar frå folk/land til å samtala (som i konfliktråd) – før dei gjekk til krig – og ikkje berre etterpå.

Naivt? Tja.

Alle krigar endar. Tar vi for oss dei mest kjende krigane etter andre verdskrig (Korea, Vietnam, Iran, Irak, Libya, Afganistan), så har ikkje våpenkraft vore avgjerande for korleis dei har enda. Realpolitisk sett, eller i etterpåklokskapens teikn, er det kanskje heller den militære strategien som har vore naive.

DebattSkole

Sveinhaugs vranglesing

Simon Malkenes (Stipendiat og sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet)

Tor Olav Sveinhaug hevder at jeg «sammenligner barn med pølseskinn som skal stappes med innhold» og at elevene i norsk skole ikke har kjent på økt læringstrykk (Klassekampen 25. januar).

Pølsemetaforen er ikke min. I boken «Salamandertesten» gjengir jeg en sentral utdanningsøkonom som hevder at skolen har klare likheter med en pølsefabrikk der skolen skal produsere undervisningstjenester. Politisk ble Pisa-resultatene brukt til å organisere norsk skole etter dette effektivitetsrasjonalet, ressursbruken skulle ned og resultatene opp.

I boken skriver jeg også om hvordan disiplin, pugging og kunnskap var en sentral del av Pisa-sjokket. En mente at norske elever var de mest urolige i verden. Derfor lærte de ikke det de skulle. Eksperter foreskrev derfor oppstilling ved pulter, parade, igjensitting, folkeskikk og krav til høflighet. Dette ble kalt disiplindugnad. Sammen med en mer instrumentell pedagogikk ble disiplindugnaden beskrevet som å øke læringstrykket i skolen.

Det fikk følger som jeg også skriver om: Leger, hjerneforskere og barnepsykiatere har ropt varsko om at læringstrykket rammer barn ved å overskride barnets kapasitet til å skape mening og sammenheng, at skolen gir negativ utvikling av mestring, forventninger, holdninger til skolen og skolefaglige prestasjoner, at skolen ikke er tilpasset barnas behov, at den gjør dem syke. Og fordi de er små er det kroppene deres som snakker, de blir urolige, de får vondt i magen. Legene forteller også om langt mer alvorlige symptomer. Bildet bekreftes også av blant annet OECD og Ungdata.

Jeg er derfor uenig med Sveinhaugs påstand om at norske elever ikke har kjent på læringstrykket i skolen. Jeg mener også at en ny disiplindugnad ikke er løsningen på sviktende resultater i skolen. Det er allerede prøvd ut og resultatene ser vi i skolen i dag.