Forleden førte tilfeldigheter meg i samtale med ei fra en liten gruppe glødende fagentusiaster. De driver med et nasjonalt Sisyfos-arbeid: restaureringen av vår nasjonalhelligdom, Nidarosdomen.
– Nye dører, vestfronten skal få nye dører, sa hun med et så varmende smil som jeg aldri ville tiltrodd kirkedører. – Å, hva er galt med dagens da? spurte jeg. – De ble laget midlertidig til jubileet i 1930 av tiloversblevne stillasmaterialer. Et bevis på at gjenbruk duger, tenkte jeg. Og nå er det utlyst konkurranse om utforming av nye, stilriktige, de skal innvies bare hundre år etter, i 2030. Og Frp kan ta det med ro: Et ektepar i Trondheim har raust donert fem millioner til formålet. Trønderne er ikke bare opptatt av Rosenborg. Jeg hadde aldri før hatt noen dype tanker om dørene i domen, men her er ingen vanlig Husbank-standard. I de tre portalene der dørene skal fornyes, veier hvert dørblad i de to sideportalene 250 kilo. Dørene i midte Kongeportal er nærmere seks meter høye og anslås å veie 600 kilo. Det er likevel krav om at de skal kunne åpnes av en person. De må videre kunne monteres i murverket fra middelalderen uten å påføre ødeleggelser og kunne åpnes helt til toppen av portalbuen. I dag slår kongedørene ut, men konkurransen forutsetter innadslående dører. De som ønsker å finne veiledning i de opprinnelige dørene fra middelalderen, har ikke noe å støtte seg til: Det finnes ingen bevarte spor.
