Håvard Nilsen er ikke enkel å diskutere med. Det skyldes ikke kraften i argumentene, men flokene han vikler seg inn i. Han nektet først for at Martin Tranmæl tidlig tok til orde for en ny revolusjon i Sovjet, og påstod at jeg diktet opp hva han tenkte og følte (Klassekampen 13. januar). Når han så blir møtt med sitater som viser det motsatte, tar han et sprang til 1930-årenes annen halvdel. Han kommer med heftige beskyldninger om manglende kontekst, men avslører i samme håndvending at han selv behersker stoffet dårlig – som når han beskriver Olav Scheflo som «nær venn» av Tranmæl.