For en del år siden, mot slutten av tjueårene, var jeg på en visning i et kollektiv i Oslo. Det var en svær leilighet på vestkanten av byen, og en jente, noen år yngre enn meg, viste meg rundt. Hun åpnet alle dører, pekte på leilighetens finurlige løsninger, viste meg et forglemmelig soverom. Da vi kom til kjøkkenet, ble jeg møtt av synet av en kvinne på en høy krakk. Hun var noen og førti år gammel, og laget mat i det eklektiske kaoset av et kollektivkjøkken fra 1990-tallet hvor alt hang på halvt hold: kjøkkenvifta var full av fett, krydderet var utgått på dato, det var døde planter i vinduskarmen og ørten poser med pasta; teflonpannene var nedarvet fulle av riper. Rommet bar preg av å være en gjennomfartsåre for mennesker som skulle en annen plass, og at jeg ikke ville bo der. En av grunnene var denne kvinnen på kjøkkenet. Hun så ut til å styre kollektivet som sitt eget lille økosystem, og hun hadde åpenbart ikke tenkt seg noen plass. Jeg var vitne til livets skjebne idet den skulle spise middag, og jeg ville ikke se det; jeg ville ikke dele krydderkrukker med henne, drikke kaffe med henne om morgenen. På et eller annet tidspunkt må man gå videre, tenkte jeg. Man må kjøpe seg nye stekepanner og vaske kjøkkenvifta.