Teaterinstruktør og skribent Mariken Lauvstad er lite begeistret for Subjekts suksess. Dét er ikke vanskelig å forstå av innlegget hun publiserte i Klassekampen 6. januar. Der omtaler hun meg som «kongen av kulturkrig». Utover komplimentene mener hun jeg først og fremst har økonomiske vinningsmotiver da vi i Subjekt tjener godt på å dekke det hun omtaler som kulturkrigen.

Bare vent til Lauvstad oppdager at VG tjener ville summer på å dekke krigen i Ukraina og Gaza. Kritikken er eldgammel, og pressens samfunnsoppdrag har gang på gang vist seg å være så mye viktigere enn en spekulativ konspirasjon om journalistikkens «egentlige motiver».

Brød koster penger. Det gjør journalistikk også. Og som redaktør i en kulturavis skal jeg selvfølgelig sende kulturjournalistene mine ut i kulturkrigen.

Subjekt har innovert i kulturjournalistikken. Selv foreleser jeg journalistikkstudenter, bruker mye tid på å delta i forskningsrapporter om kulturjournalistikkens kår, og vi har deltatt i et hundretalls debatter hos NRK og TV 2, med innspill for et bedre kulturliv og en rikere offentlighet. Alt dette overser Lauvstad.

Lauvstad viser til en rapport jeg selv har bidratt til, fra Universitetet i Bergen, og konkluderer: «Kulturstoffet i norsk dagspresse er mer enn halvert de siste femten årene. Det betyr en radikal endring i dekningen av kultur.» Det er helt riktig. Men er det én aktør som virkelig har bidratt til det motsatte, så er det Subjekt.

Lauvstad trekker frem de samme kritikkpunktene som har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Dette er saker som enten er beklaget, rettet eller besvart. Subjekt publiserer flere tusen artikler i året, og som alle andre aviser så gjør også vi feil. Da beklager vi og søker alltid å bli bedre.

Det hun ikke nevner, er at vi også har blitt nominert til en rekke priser for vår kulturjournalistikk. Kulturredaktør i Aftenposten, Cecilie Asker, har pekt på Subjekt når hun avviser at kulturjournalistikken er død.

For vårt arbeid ble vi i begynnelsen omtalt som «kulturfiender». De siste årene har det blitt stadig mindre av den kritikken. Vi har nemlig skapt forståelse for at kulturjournalistikken skal utfordre kulturlivet og ikke bare være en servil og passiv heiagjeng.

«Om Lauvstad vil at vi skal slutte å skrive om woke, så må hun slutte å være det»

I Subjekt skal vi aldri bli for gode venner med makten i kulturlivet. Vi skal hele tiden kritisere den og sørge for at ideologien, verdiene og politikken som råder på feltet, holder vann. At kulturlivet står på tå hev. Når vi utfordrer mangfoldsstrategiene, kjønnssynet, ytringsfrihetsforståelsen og så videre, er det fordi vi faktisk mener at det finnes blindflekker her.

Lauvstad synes å tro at ekte kulturfolk må mene det samme som henne selv. I Subjekt er vi ikke mindre opptatt av kultur enn henne – vi er bare mindre tro til konsensuskulturen på kulturfeltet. En teaterinstruktør bør vite bedre. Ja, også i journalistikken forteller man historier. Evner man å fange leserne med dramaturgi og andre fortellergrep, er det en suksess, ikke det motsatte, slik Lauvstad ironisk nok ser det. Det fremstår heller som om det er den ideologiske uenigheten Lauvstad har med Subjekts lederlinje, som egentlig er problemet?

I Subjekt har vi et omfattende anmelderi og samtidig en nyhetsorientert journalistikk. Slik bidrar vi til at kulturjournalistikken når massene, og annonsørene våre når et publikum de lenge har slitt med å nå. Det er vi stolte av. Det Lauvstad henger seg opp i, resonnerer heller ikke med hva folk er opptatt av om dagen. Blant unge menn er ytringsfrihet den aller viktigste saken. Mens Subjekt forsøker å finne ut av hvorfor, er Lauvstad opptatt av å si at de tar feil.

Vi er ikke opptatt av «woke» fordi «Subjekt har forstått at woke-saker er lukrativ journalistikk», slik Lauvstad foreslår. Hun mener woke-kritikken i Subjekt er «lite krevende å skrive, men genererer mye engasjement, klikk og deling».

Kan det være fordi mange mener woke er blant de største truslene mot ytringsfriheten i dag? Woke er også en utfordring for den frie journalistikken, kunsten, humoren og forskningen. Den er i veien for frittenkende unge menn og kvinner som opplever at man ikke kan si ting som de opplever dem lenger. Det er verdt å skrive om at forskere frykter å krenke. Om at en av tre kunstnere tør ikke behandle temaer som religion av frykt for å såre noen (Fritt Ord). Forfattere får bøkene sine omskrevet til et barnespråk som kan svelges av alle.

Ja, jeg har sagt det før. Woke har vært en gavepakke for Subjekt. Men om Lauvstad vil at vi skal slutte å skrive om woke, så må hun og likesinnede slutte å være det. Det hadde vært så bra, for da kan vi drive enda friere med hardtslående, kritisk kulturjournalistikk. Det er dette ytringsrommet jeg kjemper for når jeg kritiserer woke. Slik at kunstnere, komikere, journalister og forskere kan gjøre jobben sin.

Det har aldri vært spesielt populært å kritisere woke, tvert imot. De som har fulgt med, har fått det med seg. I Subjekt opplever vi nok heller at vi tar børen som mange av de store mediene burde ha tatt på seg for lengst. For fem år siden, da vi begynte å kritisere woke, var det ingen som likte det vi drev med. Siden er vi blitt utsatt for en rekke kampanjer, hærverk og annonsører som kontaktes og avkreves å boikotte oss. Avisinnlegg etter avisinnlegg om at vi kun er ute etter pengene.

Dette kommer fra de avisene som virkelig tjener penger, og som ikke tør å gå inn i de virkelig betente kulturdebattene. Om det virkelig var så enkelt å drive med lønnsom, kritisk kulturjournalistikk anno 2024: Hvorfor setter hun ikke i gang?