Jeg er på kunstgalleriets kafé og sitter mot store vinduer, med utsikt i begge øynene. I det ene er kultursenteret, den gamle kinoen som for lengst er pusset opp til å huse nye og lønnsomme forestillinger. Søylene er beholdt. De doriske søylene som i småbyen ble innført i funkisens sanntid, førkrigs avtrykk av store ønsker om opplevelser. Og det ble først femmeren med «Far til fire» og Stompa-filmene. Så snek vi oss inn på «Dracula» før det ble flørting og tyggis på sjueren. Under søylene kjøpte vi billetter i luka før mørkets svermeri, men aldri på siste benk, – ikke siste benk på kinoen, sa mor. Nei, Gud forby. Men ikke nå.
Vi-vinkel
I dag