I Klassekampen 8. desember skriver Sofie Constanza Andelic et innlegg om adopsjon, kulturelle «adopsjonsmyter» og takknemlighetsgjeld. Selv om jeg er enig i noen av poengene, er jeg også svært uenig i de underliggende premissene i argumentasjonen hennes.
Jeg deler bekymringen over at dagens adopsjonssystem fratar foreldre sine barn mot deres viten og ønske. Smerten og den livslange uvissheten disse foreldrene må oppleve ved å ha blitt frastjålet et barn, må stanses. Vi kan ikke ha et adopsjonssystem som opprettholder menneskehandel og stjeling av barn.
Men vi må skille mellom de barna som har blitt stjålet, og de adoptivbarna som har blitt gitt bort fordi foreldrene vil gi dem et bedre liv enn de selv kan tilby. I Andelics artikkel blandes disse. Det er svært uheldig. Den ene gruppen foreldre og barn har opplevd en kriminell handling, den andre gruppen har ikke det.
VG skrev 5. november om hvordan fattige kvinner i Filippinene ikke ser noe annet valg enn å selge sine barn. Det VG ikke skriver, er at abort i tillegg er ulovlig i Filippinene. I land hvor kvinner ikke kan ta abort, og hvor det er mye fattigdom, kan adopsjon være til det beste både for både mødrene (og fedrene) og barna.
For å sette det på spissen: Er ikke barn faktisk foreldreløse når foreldrene ikke vil eller kan beholde dem?
«I Sør-Korea ville jeg aldri hatt de mulighetene jeg har fått her i Norge»
Nå om dagen kjenner mange Sør-Korea som et rikt og hipt land på grunn av K-pop og skjønnhetsprodukter. Men i Sør-Korea ville jeg aldri hatt de mulighetene jeg har fått her i Norge. Fattige stigmatiseres. Abort ble først lovlig i 2021, men barn født av alenemødre eller utenfor ekteskap ses ned på. Jenter og kvinner må leve innenfor svært snevre og tradisjonelle kjønnsroller. Jeg er glad for at jeg har vokst opp i Norge. Ikke fordi norsk eller vestlig kultur er bedre, men fordi jeg i Sør-Korea antagelig ville vokst opp på bunnen av rangstigen. Jeg ville aldri fått den karrieren og det fine livet som jeg har i dag. Jeg ville antagelig ikke engang fått mulighet til å ta høyere utdanning, fordi det ville kostet for mye.
Så ja, jeg er takknemlig. Takknemlig overfor kvinnen som fødte meg og valgte å adoptere meg bort, kanskje til tross for at hjertet hennes blødde. Og hvis hun bare var lettet over at barnet hun ikke ønsket ble tatt vekk fra henne, har jeg også full forståelse for det. Og jeg er svært, svært takknemlig overfor mine foreldre her i Norge. Men for meg er det ingen gjeld å betale. Ingen frykt for å bli avvist. Bare ubetinget og grenseløs kjærlighet.
Det er ingen skam i å være takknemlig. Det ligger ikke nødvendigvis en rangering av kulturer eller en rasistisk «tillært» forståelse bak denne takknemligheten. Snarere er det en nøktern lesing av statistikker over ulike lands levekår, likestilling og fattigdom. Mange av oss som har blitt adopterte ville antagelig opplevd fattigdom, diskriminering og begrensede muligheter. Takknemligheten bunner heller i en forståelse av at ikke alle land faktisk verdsetter livene til sine innbyggere like mye.
Identitetsbygging, relasjoner innad i en familie, det å være en minoritet, påvirker ulike personer på ulike måter. Hvert individ som er adoptert har sin historie, og sin forståelse av hvor hen hører hjemme eller ikke hører hjemme. For noen kan det føre til store utfordringer, mens for andre er det uproblematisk. Uansett blir det feil når Andelic kategorisk tolker alle adoptertes handlinger og tanker som begrenset av en rasistisk «takknemlighetsgjeld».
Jeg er helt enig med adoptivmor Hilde-Gunn H. Hjelset Aaby i at adopsjon er en god løsning for mange barn i dagens verden (Klassekampen 5. desember). Ikke fordi de nødvendigvis er foreldreløse, men vel så ofte fordi deres foreldre ønsker å gi dem gode oppvekstvilkår utenfor fattigdommens begrensninger. Men for at adopsjonssystemet skal fungere slik det er ment, må vi være sikre på at alle adopsjoner er lovlige.
