Jeg så henne i feeden min for noen uker siden, knelende og varsomt bøyd over sitt døde barn som ligger på fanget pakket inn i et hvitt laken. Drakten hennes har en klar blåfarge, og den ene armen hviler over det døde barnets hode. Det var et stille bilde, i klar kontrast til alle videoene jeg har sett de siste ukene og som har brent seg fast: Brannskadde barn som hyler i smerte, fordi det ikke lenger finnes smertestillende. Fedre som desperat graver i ruinene med bare fingrene. Premature babyer på et brett som skriker og gråter.