Tidligere i år ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å tre inn i styret til gården jeg bor i. Jeg sa «ja» – under tvil.

For hvor mye arbeid kunne det dreie seg om? Skifte lyspærer i fellesarealene?

Lite visste jeg da hva som ventet i det jeg sa ja til styrevervet.

For etter at valgkomiteen hadde fått sitt «ja», og det nye styret var banket gjennom under generalforsamlingen, kom det for en dag at styret har havnet i en tvist med en av beboerne i gården.

Beboeren hevder styret er pliktig i å betale for utbedringer i sin boenhet og har funnet det betimelig å hyre inn en advokat for å føre sin sak – advokaten er for øvrig en skikkelig tøffing som korresponderer med frekk og brautende argumentasjon.

Det jeg lurer på, er hva som går gjennom hodet på en advokat som påtar seg oppdraget med å gå til «juridisk angrep» på styremedlemmer i et alminnelig boligsameie bestående av tre vanlige personer.

Tre vanlige personer hvis samlede styregodtgjørelse neppe når opp til sakførerens timepris.

Tre vanlige personer som trodde de primært skulle sysle med å skifte ut lyspærer i fellesarealene, men som i stedet blir møtt med trusler om rettslige skritt, søksmål og personlig erstatningsansvar.

Tre vanlige personer som nå bruker kveldene på å lese juridisk prosa. En prosa hvor vi med militante vendinger blir omdannet fra å være mennesker av kjøtt og blod til en abstrakt størrelse.

I advokatens verdensbilde spiller vi rollen som den mektige motstanderen «gården» som nå må nedkjempes med alle midler.

Det har fått meg til å innse at sakføreren opererer ut fra en dualistisk verdensanskuelse. Her består virkeligheten kun av gode og onde krefter – og hvor de gode kreftene alltid er identiske med dem som betaler salæret.