Det kjennes vanskelig å tenke på og skrive om noe annet enn barna på Gaza nå. Vi hjemsøkes av bilder av barn i blod og støv, døde barn, skadde barn, skjelvende barn uten foreldre, barn under knuste hus. Et videoklipp viser en jente som skriker at hun ser håret til moren sin stikke fram fra under et dekke mens en mann hjelpeløst sier at det ikke er henne. Ser jeg barn på fjernsynet som fortsatt lever etter bombing og fremgraving, så tenker jeg på at de kan ha indre blødninger og dødelige skader. Er familien deres utslettet; finnes noen foreldre i live? Jeg tenker at deres verden kan være lagt i grus for all framtid. En nummenhet siver inn i alt.