Hvordan er det egentlig meningen at man skal forholde seg under et pågående folkemord? Skal jeg bare drikke te og spise knekkebrød som vanlig mens en million barn verken har vann eller mat? Skal jeg liksom hente fram macen og jobbe mens to millioner mennesker ikke har annet lys enn sola og granatene? Skal jeg virkelig spise lunsj med en mulig samarbeidspartner i dag, ha møte med en oppdragsgiver, forberede et foredrag som ikke engang handler om folkemord, jeg veit jo ingen ting om folkemord annet enn at det føles som om noe mer enn mennesker dør. Som om Håpet er i ferd med å tørste ihjel i Gaza, som om Kjærligheten ligger livstruende skadd i ruinene.

— Guro Sibeko på Facebook