Av og til går jeg meg vill i tv-verdenens mange programmer når jeg bare skal slappe av en søndagskveld. Når jeg ser at Astrid Lindgren går på tv (ofte på barnekanalen på NRK), vekkes et lite gledesrop i meg. Endelig noe bra på tv.

Men når jeg ser på det, forvandles gleden først til forvirring, så sinne. For den er jo søren meg dubbet. Det er nesten så jeg får vondt i magen.

Skandinaver forstår hverandre dårligere og dårligere. Jeg blir fortsatt litt småirritert når jeg hører svensker og dansker kommunisere med hverandre på engelsk. Vi distanserer oss stadig mer fra våre naboland ved å bli dårligere til å prate med hverandre. Når noen bak kassa på Kastrup flyplass svarer meg på engelsk, fortsetter jeg å snakke norsk (men kan legge litt om til danske ord, så klart). De forstår meg, men fortsetter å snakke på engelsk. Kommer det også til å skje når vi prater med svensker i framtida?

Men vi nordmenn skal jo være ekspertene: Vi skal le av rare svenske ord som betyr noe helt annet på norsk. Vi skal føle oss språklig overlegne.

Når man hører mye av et språk, spesielt som barn, så plukker man opp ord og fraser og lærer det litt. Svenske og danske barn har dubbet masse og gått glipp av den muligheten. Og bare se hva som har skjedd med dem.

Men når vi også begynner å dubbe serier, hva gjør det med språkutvekslingen da? Det ødelegger den.

Egentlig ødelegger dubbingen vårt eget språk også, for den er som regel dårlig. Hvis vi også begynner å snakke på samme måte som dubbingen, kutter jeg ut norsk for alltid.