Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Bysantinsk litteratur er knapt kjent. Dens fremste representant, lyrikeren Romanos, tar leseren med på en reise til både det åndelige og jordiske livet i gamle Konstantinopel.

Nattens sanger

Dikteren: Ikon av Romanos Meloden, (1649) Foto: Wikimedia

Alt er dekket med glans. Dere vil se ufattelige ting for deres øyne. Men ord stekker ikke til for å beskrive det opplyste mørket. Det er som om en nattesol lyser opp hele det majestetiske bygget.» Slik beskrev dikteren Paulus Silentiarius hvordan bronse, sølv, gull og lamper lyste opp kirken Hagia Sofia i 562. Under Justinian (keiser fra 527 til 565) nådde det bysantinske riket sitt geografiske høydepunkt, det omsluttet nesten hele Middelhavet og godt over halvparten av Svartehavet. I hjertet av dette riket lå Konstantinopel, hovedstaden som Justinian sørget for at fikk et kraftig kunstnerisk og arkitektonisk løft. Viktigst var kanskje byggingen av Hagia Sofia, påbegynt i 532, ferdig i 563. Denne kirken var det Paulus Silentarius skrev høystemte dikt om. Han beskrev både bygningen, kunstverkene den rommet og seremoniene som fant sted der. Han skrev om kirkens nesten overjordiske dimensjoner og om dens skjønnhet, i sol og dagslys, men også om natten.