Jan R. Steinholt skriver i Klassekampen 30. september at «kommunistene beviste for verdens folk at de var og er de mest konsekvente antifascistene». Han reagerer på at jeg ønsker å «fravriste antifascismen fra stalinismens klør», og mener jeg med det legger opp til «primitiv antikommunisme».
Antikommunisme og antisemittiske konspirasjonsteorier om «jødebolsjevisme» spilte en sentral rolle i den historiske fascismen. Noen av fascismens hardeste, modigste og fineste motstandere var kommunister, og i boka mi «Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865-1940» skriver jeg om flere av dem: både norske, ukrainske, belarusiske, italienske og tyske kommunister, mange av dem drept av fascistene.
Men jeg minner også leseren om et forhold som ofte blir glemt, nemlig at ingen drepte så mange kommunister som Sovjetunionen gjorde i 1930-årene. For mange kommunister var (og er?) dette vanskelig å fatte, og mange benektet det, eller rasjonaliserte det i tråd med Stalins paranoide verdensbilde: De drepte var nok fordekte fascister, «sosialfascister» eller «trotskister».
Mussolini og de første fascistenes forhold til de russiske bolsjevikene var komplisert. På den ene siden fungerte de utmerket som fiendebilde, og bolsjevikspøkelset mobiliserte både katolsk frykt for gudløshet, borgerlig frykt for økonomisk omfordeling, og spilte i tillegg på rasistiske fordommer mot slavere.
Samtidig fant Mussolini mye inspirasjon i det Lenin hadde fått til i Russland. Ikke minst var han imponert over hvor hardt og brutalt de hadde slått ned sine politiske konkurrenter på venstresiden, med drap og fengslinger av sosialdemokrater, anarkister og syndikalister. Da han tok makten i Italia i 1922, var ikke Trøndelag Social-Demokrat alene om å se på det som det de kalte et «kapitalistisk-bolsjevikisk kupp».
«For flere overvintrede fascister i vest framsto Sovjetunionen som merkelig attraktivt»
Syndikalisten Albert Jensen påpekte i 1925 at kommunistenes holdning overfor Mussolini var «mer enn tvetydig», preget av det han kalte «gjensidig kurtise». Mussolini ble da også, som Jensen påpekte, den første statslederen som anerkjente sovjetregjeringen. Russland og Italia beviste begge at det var mulig å «regjere utenfor, over og mot all liberal ideologi», skrev Mussolini i 1923: «Kanskje er menneskene lei av frihet». De to landene hadde et utstrakt samkvem med hverandre.
Den russiske bolsjevismen utviklet seg etter hvert til en form for nasjonalbolsjevisme, eller det Wilhelm Reich fra sitt asyl i Norge kalte «rød fascisme». Dreiningen i autoritær og nasjonalistisk retning ble aldri proklamert klart og tydelig, og den kunne være vanskelig å få øye på – i alle fall for dem som ikke ville se, og som klynget seg til håpet om arbeiderstaten i øst som et alternativ til den kriserammede kapitalismen i vest. Pakten mellom Stalin og Hitler i 1939–41 åpnet øynene på flere, og ble av mange tolket som noe langt mer enn et fornuftsekteskap. Da Hitler til slutt brøt avtalen, kom Sovjetunionens innsats og vanvittig store ofre til å bli avgjørende for at fascismen til slutt ble knust – riktignok godt hjulpet av amerikanske våpen og utstyr.
Etter krigen ble bildet mer komplisert. «Antifascismen» ble et smykke, ofte et tomt slagord, som eksisterte side om side med en gryende russisk nasjonalisme og en glødende antisemittisme. For flere overvintrede fascister i vest framsto Sovjetunionen etter hvert som merkelig attraktivt: Et «hvitt» og «raserent» land, preget av det NS-avisa Folk og Land i etterkrigstida kalte «nasjonalkommunisme», og som de sammenliknet med den tyske nasjonalsosialismen.
De siste to årene har flere fått øynene opp for at Sovjetkommunismens internasjonalisme var et skalkeskjul for et imperialistisk sikkerhetsapparat med global rekkevidde. Postkoloniale innsikter hentet fra kampen mot den vestlige imperialismen har endelig nådd vår forståelse av den sovjetrussiske «interessesfæren». Etter mange år der østeuropeerne har følt seg nokså alene om sine mer nøkterne vurderinger av kontinuiteten i dette sikkerhets- og maktapparatet, har også vestlige akademikere nå fått en slags åpenbaring, som åpner for nye innsikter både om historie og nåtid.
Jeg er helt enig med Steinholt i at vi trenger å «smi en sterk antifascistisk allianse». Men venstresida har også et ansvar for å rydde i egen bakgård. Fascismen må bekjempes på grunnlag av pluralisme og demokrati, og en avvisning av totalitære bevegelser. Å gjøre det med noen som setter «Zelenskyjs Ukraina» i bås med Trumps USA, Putins Russland og Órbans Ungarn, er også vanskelig, om ikke umulig. Men om ikke annet, så illustrerer det i alle fall godt at gamle feil lett kan gjøres på ny.
