Da klokka var halv ni på valgnatta den 11. september, en halvtime før valgprognosen skulle komme, satt Marie Sneve Martinussen på et rom for seg selv, innerst i en korridor bak Samfunnssalen i Oslo. Foran seg hadde hun en pose smågodt med noen få biter igjen, en tv og en blokk til å notere ned poenger til kveldens tale. Hun måtte lete litt etter dem, finne noen lokale Rødt-seire. Det hører med til rolla som partileder, det, å stå på valgnatta og smile og takke, samme hvor dårlig valgresultatet er.

Det var riktignok noen lyspunkter. Rødt lå godt an på nye steder som Gjerstad, Sauda og Sør-Varanger, Martinussens hjemkommune. I Kragerø kunne Rødt komme til å kapre ordførerkjedet.

Kanskje kunne Martinussen stjele et retorisk poeng fra en NRK-kommentator: Historisk sett kom de til å gjøre et bra valg. Det var jo sant.

Men feststemning var det ikke, verken på dette rommet eller ute i salen der valgvaken pågikk. Folk applauderte tappert. Mange sto ute og røyka. Sushi ble solgt til halv pris.

Sukker og frityr

Da Martinussen enstemmig ble utropt til partileder den 24. juli, var det bare en ting å gjøre: gønne på , som hun sier, og være seg selv. Å tenke over hvordan hun skulle framstå og hva som var mest strategisk, det var det ikke tid til.

Kanskje en gang i framtida kan hun tenke på om hun burde klipt håret kort, hatt på seg noe annet enn blått, eller om hun egentlig burde bannet så mye i valgkampen. Men nå handlet alt om å stå løpet ut. Gjennomføre.

– Da jeg overtok, følte jeg det ikke var grenser for hvor dårlig det kunne gå for meg.

Det gikk, så vidt, men kroppen har ikke hatt det så bra. Etter partilederdebattene, noe av det mest intense hun kan tenke seg, har hun ligget våken i mange timer og tenkt på alt hun burde sagt. For så å bråvåkne igjen klokka fire. Så var det opp igjen, i seksdraget på morgenen, si ha det til mannen og den tre år gamle sønnen hjemme i Moss og sette seg på toget.

Overlevelsesstrategien, når dagene ble så lange som i denne valgkampen, var å pøse på med hockeypulver, Coca-Cola og fritert mat. Kvelden før valgdagen unte hun seg et lite glass rødvin og fikk endelig sove.

Bekymra for Bjørnar

Heldigvis har Martinussen åtte valgkamper under beltet og kjenner partiets politikk ut og inn. Hun har vært nestleder siden 2012 og har ledet programkomiteen. Hun er dessuten et ekte organisasjonsdyr, som omtaler seg selv som en jordmor for mange små lokallag og en storesøster for mange unge Rødt-politikere som plutselig har havnet i et kommunestyre.

Martinussen stotrer aldri – hun snakker enkelt og effektivt og uten å nøle. «Retorisk sterk» og «nifst presis», har kommentatorer sagt. Hun har ikke de andre partiledernes entourage , som hun sier, men hun har et knippe ivrige rådgivere. De oppdaterer henne om Melkøya, prøver å forutsi Listhaug og luker vekk de aller drøyeste vitsene.

Og så lenge debattene ikke plutselig handlet om temaer som dyrevelferd eller friskoler, så har hun hatt god peiling. Særlig finans og klima er hun en kløpper på, som utdanna samfunnsøkonom som sitter i finanskomiteen på Stortinget og har jobbet i Miljødirektoratet.

Men så var det solbrillesaken. Den verst tenkelige starten på en valgkamp, som hun måtte håndtere som ny leder over natta, bare sju uker før valget.

– Valgkampen føltes først ikke så viktig. Jeg hadde nok med å tenke på partiet i sin helhet. Og Bjørnar, som var syk og som jeg var bekymra for. Men da jeg skjønte at jeg skulle gjøre alle disse tingene, så ble jeg nervøs.

Moxnes-saken blåste ganske fort forbi, mener hun.

– Mitt inntrykk er at det var litt vitsing om det de første dagene. Men folk er både litt lei av hele greia, og det er lokalvalg. Folk er mer opptatt av sakene. De skjønner at det er usaklig å konfrontere en lokalpolitiker med det.

Moxnes selv glimret med sitt fravær på valgvaken i Oslo.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det. Han er hjemme med barn, sa Martinussen.

– Er det naturlig at han skygger banen nå?

– Nei, for min del kunne han gjerne vært her. Men han er en voksen mann og kan bestemme sjøl.

Typisk kvinne

Martinussen er oppvokst i Sør-Varanger i Finnmark, i en diger storfamilie med røtter i fiske, der alle snakket konstant. Det var en barndom fylt av kos og tur, av bål i fjæra, bål i hagen, bål overalt, som hun sier. Og sukker på brødskiva hjemme hos mormor. Hun har tenkt mye på henne og de andre besteforeldrene nå i valgkampen.

– De er alle døde, men jeg er såpass religiøs at jeg tror at de alle følger litt med. Og at de er eller hadde vært veldig stolte. Man kommer liksom fra vanlige hverdager og vanlige kår, og så er man plutselig midt i maktas korridorer.

Det har minnet henne om hjertesakene: urettferdighet og tannhelse.

– Du har ikke rukket å bli blasert ennå?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke om jeg tar meg selv på alvor som partileder ennå. Det er litt sånn utavmegselv-opplevelse.

Hun tenker på privilegiet, at det er hun som får mikrofonen, ikke alle de 14.000 andre Rødt-medlemmene. Det gjør det til en litt fryktinngytende oppgave.

«Da jeg overtok, følte jeg det ikke var grenser for hvor dårlig det kunne gå for meg.»

— Marie Sneve Martinussen

– Når jeg bare kan kødde, så er det morsomt å være på tv. Men jeg har en enorm respekt for kunnskap, og det er noen ting som andre kan bedre enn meg.

– Er det ikke typisk kvinner å tenke sånn?

– Du, vet du hva. Jeg er typisk kvinne på så veldig mange måter. Det tar jeg innover meg og prøver å motarbeide.

Hun hører seg selv ha den talen for andre kvinner hele tida, når de tviler. Nå må hun si det til seg selv. På en måte var det litt godt at hun ikke ble valgt til leder på vanlig vis, har hun tenkt. Det tok bort noe av presset.

– Det er vanskelig å få damer til å ta på seg verv. De er nervøse for å gjøre feil. Derfor er det fint å være åpen om at jeg også er nervøs. Vi tenker fort at de som er høyt oppe, de bare dundrer på, no regrets .

I valgkampen har hun ikke fylt skoene til Moxnes. Hun har funnet sine egne sko. Hun har snakket om sin egen styrtfødsel og nedbyggingen av fødetilbudet. Hun har snakket om endometriose og nedprioriteringen av kvinnehelse. Og hun har snakket om alle damene som jobber på sjukehjem og nå kan få jobbene sine privatisert. Antakeligvis noen anelser mer enn hva Moxnes ville ha gjort. Ikke minst har hun vært opptatt av å være en omsorgsfull partileder, som ringer rundt og spør hvordan folk har det. Fordi hun vet at de er slitne. Valgkamp i Rødt er ingen luksus.

Mye nervøs

Så mange ganger denne valgkampen hadde hun vært nervøs. På valgdagen kom hun til å ha «masse psykiske problemer», hadde hun sagt. Det er følelsen av å være i limbo, uten å kunne gjøre noe fra eller til. Men på bakrommet denne kvelden var det slitenheten som hadde overtatt.

– Jeg er litt død inni meg. Så herja er jeg, sa hun, rett før de første prognosene skulle tikke inn på tv-skjermen.

Man ante konturene av et labert valg for Rødt, både nasjonalt og lokalt her i Oslo. Høyrebølgen hadde skyllet innover skolevalget, som bar bud om blåblå tider. Valgkampen hadde vært tøff, med en helt fersk partileder, en folk kanskje ikke gjenkjenner på gata. En partileder som egentlig ikke ville være partileder, som følte seg mange nummer for liten og som ikke er en politisk nerd som elsker partilederdebatter. Som trenger å kødde . Det er bensinen hennes.

Alle var enige om at hun hadde tatt det på strak arm og overraska positivt.

– Utafor Rødt så virker det som folk er blitt så overraska. Sånn wow, kan du snakke? sa hun.

Martinussen har showet på tv, fått partilederne til å le, fått klemmer av Olaug Bollestad og godsnakket med politiske reportere. Kommentariatet trillet til og med en femmer på terningen etter hennes første opptreden i partilederdebatten på NRK.

På valgvaken skrøt folk. Tydelig, uredd og med en solid posisjon i partiet, sa to medlemmer som satt i Samfunnssalen. De trodde hun kom til å bli valgt til leder på landsmøtet til våren.

Ned i storbyene

Så var klokka ni, og NRKs Ingunn Solheim dukket opp i tv-ruta inne på bakrommet. Prognosene var klare. 3,7 prosent til Rødt. «Det er uendra sammenligna med forrige valg. Rødt har ikke klart å løfte seg noe særlig denne valgkampen», sa Solheim.

– Nei, det hadde vært noe, sa Martinussen tørt, mens hun fiska opp en ny bit fra smågodtposen.

– Hva synes du om resultatet?

– Det er veldig som forventa. Vi har gått litt ned i alle de store byene. Det får mye å si nasjonalt.

Da Moxnes og Martinussen overtok som leder og nestleder i Rødt i 2012, var de fulle av ambisjoner og staket ut en ny kurs for partiet. Det gikk ikke så bra. I stortingsvalget året etter var det full kollaps: 1,1 prosent.

Men strategien lå fast. De skulle bygge et parti, en bevegelse, for arbeidsfolk, ikke for lukka studiesirkler. Et hverdagsparti med ispedd av venstrepopulisme. Martinussen mener det er et honnørord:

– Det betyr å være opptatt av det som påvirker livene til det breie lag. Man tar utgangspunkt i hverdagen til folk, på en ikke-ekspertaktig måte.

«Jeg er typisk kvinne på så veldig mange måter.»

— Marie Sneve Martinussen

I 2015 gjorde Rødt et godt lokalvalg, og i 2017 kom Moxnes inn på Stortinget. Brakvalget kom i 2021, da Rødt ble det første nye partiet som brøt sperregrensa og fikk inn åtte mandater på Stortinget.

Rødt har etablert seg som et større parti å regne med. Men dette valget skulle veksten stoppe opp.

– Hvis det går dårlig – hvor mye handler om lederen?

– Forklaringen er veldig sammensatt. Det store er at vi har kommet inn på Stortinget, som flytter mye ressurser. Vi har måttet bygge oss opp igjen på nytt i store byer, som Stavanger. Det kan kalles voksesmerter, sa Martinussen.

På NRK ble det sendt fra vaker rundt om i landet. Litt som i en Melodi Grand Prix-sending var det jubel og ballonger på Høyres hus. «Nå er jeg blid! Det er en sånn forløsning», sa nestleder Henrik Asheim.

– Nei, ikke si forløsning! sa Martinussen og lo rått.

Høyre hadde ikke gjort så mange feil, fortsatte Asheim.

Men hva hadde Rødt, og venstresida, gjort feil? Det skulle hun snart fundere på, partilederen, men nå måtte hun først skrive ferdig talen. Blåse ny luft i den røde ballongen.

Stein på stein

– Trekk inn mot scenen! Alle som er ute og røyker, må komme inn! ropte Seher Aydar, stortingsrepresentant for Rødt, fra scenen på Samfunnssalen.

Det var klart for Martinussens appell, som skulle sendes på NRK, og det måtte være trøkk. Det ble det også, da partilederen omsider kom ut. Hun hadde rød leppestift, knyttede never og et manus med klare budskap: De mektige og rike skal fortsatt få merke at Rødt finnes! Trampeklappen gjallet, og Martinussen formet et hjerte med hendene.

Etterpå gikk hun bort til baren og fikk seg en øl.

– Mamma har alt sendt melding. Veldig stolt, sa hun og smilte.

– Det er helt sikkert at vi får rekordmange folkevalgte i Rødt. Vi har kommet inn i mange nye kommuner. Gått fra 0 til 9 prosent i Sauda. Fra 0 til 6,6 prosent i Gjerstad. Det er nye steiner til byggverket Rødt.

Og selv om Høyre fikk makta i Oslo, er det ikke avgjort hvor mye de får gjort, minnet Martinussen om.

Da resultatene var klare seinere denne uka, var det tydelig at partiet hadde gått tilbake. 3,5 prosent nasjonalt, ned 0,3 prosent fra forrige lokalvalg. Stavanger og Oslo var tapt til høyresida. Nå må også Rødt gå i seg selv, skrev herværende politisk redaktør Bjørgulv Braanen i en kommentar.

På telefonen sa Martinussen at hun likevel var letta, på sine egne og partiets vegne. Hun mener de har holdt stand, mot alle odds. Rødt gikk fram i 107 kommuner og tilbake i 74 kommuner. Partiet er inne i 21 nye kommuner. I Trondheim og Tromsø spiller Rødt en viktig rolle i å sikre rødgrønt flertall.

– Med en så rask vekst som Rødt har hatt, så kunne man tenkt at det var en viss fare for å gå på en smell. Særlig med et upraktisk lederbytte. Men vi har vist at vi har et stabilt skjelett. Vi har ikke vært helt avhengige av en kjempepopulær frontfigur.

– Du er vel også populær?

– Jo da, i Rødt. Men det tar mer enn seks uker å bli en kjent politiker som folk har tillit til.

– Ga det mersmak?

– Jeg vet ikke ennå. Det må jeg kjenne på når jeg er litt mindre sliten.

Om Martinussen blir leder på ekte, er opp til landsmøtet til våren. Men fram til da skal hun dundre på med samme strategi, lage leven helt til matkøene er borte og skattehullene er tetta. Og helst kødde masse på veien.