Gode krefter på venstresiden bør lese Adam Smith av samme grunn som de leser andre samfunnskritikere som den samtidige Thomas Paine. Begge er radikale opplysningsfilosofer, og i det lyset kan venstresiden ikke bare frigjøre Smith fra høyresidens fangenskap, men samtidig frigjøre seg selv fra en selvpåkledd tvangstrøye der kampen mot markedet nesten blir viktigere enn kampen mot konsentrert kapitalmakt. Det siste var hovedsaken i den første artikkelen min om Smith (Klassekampen 15. august).

Jon Langdal er positiv til min «oversikt over dei folkevennlege, makt – og økonomikritiske sidene ved trehundreåringen Adam Smiths skrifter» som han sier – men likevel ikke fornøyd. Han ønsker tilsynelatende å diskutere noe annet og er kritisk til moderne «sosialøkonomi» og til at jeg «vel å oversjå, eller forteie» arbeidsverditeorien i forklaringen min – en teori som ifølge Langdal går «ut på at vareprisene svinger rundt verdien som er bestemt av det kvantum nødvendig arbeid som er lagt ned i produksjonen av varen».

Nå er jeg usikker på hvor mye arbeidsverditeorien faktisk betydde for Smiths kritikk. Det betyr ikke at teorien er uviktig. Teorien beskriver, i sin endelige form av Karl Marx, hvem som bidrar med hva i produksjonen, og hva de som deltar, får av produksjonsresultatet. Den viser hvordan verdien av det arbeidskraften yter er systematisk større enn verdien av det arbeiderne mottar i form av lønn. Teorien forklarer slik inntektsfordelingen mellom sosiale klasser – alt regnet i arbeidsverdier målt i arbeidstimer av lik kvalitet. Noe av dette kan vi se i glimt også hos Smith, men hans beskrivelse her er ikke konsekvent.

Arbeidsverditeorien, slik jeg ser det, har mer av sin styrke nettopp i beskrivelsen av de sosiale relasjonene i en kapitalistisk økonomi, enn i forklaringen av de relative prisene vi observerer. Logisk sett kan det nemlig ikke eksistere priser på de enkelte varene som er proporsjonale med arbeidsverdiene til disse varene og som samtidig tilfredsstiller at avkastningen på kapital tenderer til å være den samme i alle sektorer. En grunn er at mengden fysisk kapital per arbeider er forskjellig i ulike sektorer, mens profittraten altså (normalt) er den samme. Da blir det systematiske avvik mellom arbeidsverdier og priser.

«Kimen til arbeids­teorien til Marx ligger hos Smith»

Ricardo og særlig Marx gjennomskuet dette helt fra starten. Ingen av dem fant imidlertid løsningen på det som har blitt hetende ‘transformasjonsproblemet’. Etter min vurdering er ikke dette et viktig problem. Teoretisk kan både arbeidsverdiene og prisene utledes på en konsistent måte. Men arbeidsverdiene forklarer ikke prisene mer enn prisene forklarer arbeidsverdiene. Både priser og arbeidsverdier avhenger av de samme underliggende forhold, som teknologi og sosial struktur. Noen – både marxister og andre – har konkludert at da trenger vi kanskje ikke arbeidsverdiene. Igjen er jeg uenig. Både deskriptivt og normativt er arbeidsverdiene viktige for å forstå hvordan profitten i næringslivet kommer som et fradrag fra arbeidets samlede bidrag som kilden til verdi.

Når produksjonen ikke kan foregå i utvidet skala, men er essensielt avhengig av begrensede naturressurser, kan forholdet mellom priser og arbeidsverdier bli enda mer komplisert. Både deskriptivt og normativt kan konklusjonene likevel ligne – særlig dersom en følger prinsippet om at naturressurser som olje er menneskehetens felleseie. Privat eiendomsrett til ressursene må da regnes som tyveri. Monopolisering i næringslivet er en annen komplikasjon som Smith var spesielt opptatt av. For å forstå monopolisering må vi gå utover verditeorien. Likevel er det normativt og deskriptivt ikke vanskelig å argumentere for at vedvarende monopolprofitt på samme måte er tyveri, eller en absurd skatt, som Adam Smith sa.

La meg avslutte ordskiftet med Langdal ved å tilbakevise standpunkter som han feilaktig tillegger meg. Han påstår at jeg «lèt som om det ikkje eksisterer nokon motsetnad mellom den klassiske arbeidsverditeorien og moderne sosialøkonomi». Selvsagt er det en rekke motsetninger. Det er derfor det er interessant at arbeidsverditeorien likevel kan presse seg fram som et spesialtilfelle i noen teorier (som generell likevekt) som ellers ikke har mye til felles med den. Normalt ville en si at dette – om noe – skulle styrke arbeidsverditeorien.

Langdal påstår også at jeg later «som om arbeidet, med tanke på bestemminga av prisane, er irrelevant». Det har jeg aldri sagt. Tvert om, det finnes selvsagt ingen fornuftig teori for relative priser der arbeidet er irrelevant. Han påstår i tillegg at jeg «ser også ut til å tru at Smiths teori om profitt er den same som hos Marx». Det har jeg selvsagt heller ikke sagt eller ment.

Likevel er det interessant å minne om – slik jeg gjorde – at kimen til arbeidsteorien til Marx ligger hos Smith – og at Smith har observasjoner og kritiske oppfatninger av en rekke samfunnsforhold som siden ble tatt opp og ført videre av både David Ricardo og Karl Marx.