I landsbyen min er det en mann, jeg tror han heter Pierre, som bor i et 1700-talls hus med moderne panoramavinduer ut mot bekken og landsbyens høyeste og retteste hekk. Bak denne hekken står det en Mini, en racersykkel – og to Ferrarier. Røde, lave Ferrarier, sånne som overdøver kirkeklokkene og drukner enhver samtale man måtte ha idet de passerer med sine fire eksosrør. Om ikke det er åtte. Røde, blankpolerte Ferrarier, som man ser i filmer og som har plass til i høyden to handleposer eller én vannmelon, men ikke begge deler, ikke samtidig. Jævla penisforlengere, roper jeg alltid til meg selv (ingen andre hører jo noe uansett).