I sin språkspalte 30. august lovpriser Sylfest Lomheim de stadige rettskrivningsendringene i norsk og prinsippet at skriften skal ligge nær talen. Og det muntlige språket er, som kjent, i stadig forandring. Det er dét det vil si at et språk er levende. Argumentet for at skriften skal følge talen, er at det gjør det lettere for skolebarna å lære rettskrivning. Lomheim trekker frem finsk som eksempel på et språk med ‘funksjonell rettskrivning’, altså at skriftnormen følger talen.
Egosentrasjonsleiren
Da jeg så Dagsrevyens reportasje fra årets skolevalg forleden dag, og hørte de euforiske utbruddene og utsagnene fra ledere i de to blå partiene som vant valget, rant det meg i hu, som det het, en setning fra en preken salig sokneprest Jon Johnson holdt i Uranienborg kirke en gang på 1960-tallet. I parentes bemerket kan jeg, til tross for at jeg som prestesønn og tidligere organist har hørt svært mange prekener, ikke sitere annet fra en preken enn denne ene setningen fra Jon Johnson. Han snakket om menneskers selvgodhet, og så stoppet han opp, var stille i mange sekunder mens så intenst utover menigheten, og så sa han med dypt alvor i stemmen: «Gode venner, forstår dere det, vi lever i en egosentrasjonsleir !» Den sank inn. Egosentrasjonsleir.