Fredag 1. september publiserte Klassekampen en lengre kronikk av litteraturprofessor og leder av Den norske Assange-komiteen, Gisle Selnes. Foranledningen var at vi begge deltok i en runde om rettsprosessen mot Julian Assange på NRKs Helgemorgen søndag 27. august.

Selnes’ kronikk består i hovedsak av anklager og personkarakteristikker rettet mot meg, og tillegger meg en rekke meninger jeg ikke har. Tittelen har Selnes tatt fra Margaret Atwoods roman om Offred, kvinnen som blir holdt som sexslave med formål å produsere barn i det fiktive diktaturet Gilead. Han mener nemlig at jeg er en «tjenerinne» for «den amerikanske overmakten».

Selnes’ debattstil får stå for hans egen regning. Jeg vil konsentrere meg om å imøtegå de faktiske påstandene han fremsetter, som Klassekampen for øvrig ikke ga meg anledning til å imøtegå i forbindelse med publiseringen av kronikken hans.

Sentralt i Selnes’ kronikk synes å være en oppfatning om at jeg har «tatt parti» med amerikanerne i rettsprosessen mot Assange. Det er ikke tilfellet. Selnes’ tolkning ser ut til å bunne i noen grunnleggende misforståelser om journalistikkfaget. Jeg har altså ikke tatt stilling til verken tiltalepunktene eller hvorvidt Assange bør utleveres til USA.

Selnes viser til at jeg mot slutten av Helgemorgen-innslaget sa «hvis man skal tro det som står i tiltalen». Dette er det man i journalistikken kaller et forbehold, og det signaliserer at man viderebringer utsagn fra en kilde uten å ta stilling til innholdet. Jeg tok flere slike forbehold gjennom sendingen.

Selnes argumenterer videre for at det å viderebringe amerikanernes synspunkter, er å hjelpe dem. Saken er at når redaksjonelle medier dekker en rettsprosess, så må man både gjengi anklagene, og forsvarets synspunkter. Den rette kilden til informasjon om tiltalen mot Assange, er selve tiltalen og ellers aktoratets uttalelser. Og den rette kilden til informasjon om Assanges forsvar, er Assange og hans representanter.

Selnes skal selvsagt komme til orde som Assanges forsvarer i Norge, men han ser også ut til å mene at forsvaret bør være eneste kilde til informasjon om tiltalen. En slik tilnærming vil ikke være i tråd med god presseskikk.

Selnes kritiserer meg for det jeg på Helgemorgen sa om at Wikileaks-dokumentene inneholdt navn på informanter som er eksponert mot sin vilje, men her gjengir han meg feil.

At dokumentene inneholder slike navn, har også Wikileaks anerkjent, så det antar jeg at det er enighet om. Så er amerikanerne og Wikileaks uenige i om denne publiseringen har satt folk i livsfare. Dette er ikke et moment jeg nevnte i innslaget, selv om Selnes tilskriver meg det.

Mitt poeng var at journalistikkens kjøreregler pålegger et ansvar i publiseringsprosessen. Grunnen er at det å publisere opplysninger i verste fall kan gjøre stor skade både på enkeltindivider og samfunnet. Og her ligger normalt sett bevisbyrden på mediene. Når vi håndterer sensitive saker hvor publisering har et skadepotensiale, så skal vi vurdere samfunnsnytten i å publisere opp mot skaden det kan gjøre for hver enkelt opplysning. Det er en møysommelig prosess som Wikileaks etter eget utsagn ikke har gjort for alle sine publiseringer.

Wikileaks har publisert dokumenter i bulk, som filer og e-poster fra private sikkerhetsselskaper, det amerikanske diplomatiet, militæret og CIA, for å nevne noe. Mange av disse har en åpenbar offentlig interesse, men potensialet for skade er også i høyeste grad til stede. Sensitive opplysninger ble sladdet i mange dokumenter, men langt fra i alle.

«Journalistikk innebærer et ansvar»

I sitt forsvar av denne publiseringsmetoden, synes Wikileaks å operere med en motsatt bevisbyrde.

Selnes skriver at det under Chelsea Mannings rettssak ikke ble påvist at konkrete personer har lidd «nevneverdig overlast» som følge av publiseringene. «Overlast» er selvfølgelig et begrep som er vidt åpent for tolkning. Det er mulig at Selnes sikter til vitnemålet som slo fast at amerikanerne ikke fant personer som er blitt drept som en direkte konsekvens av publiseringen. Fra mitt ståsted som journalist synes jeg det er å legge lista fryktelig lavt.

Selnes gir også uttrykk for at jeg «umulig kan ha faktasjekket» saken. Han kritiserer meg blant annet for å ikke ha sagt at hackerne som er dømt for datainnbruddene som nevnes i tiltalen, er dømt i England. Problemet er bare at Selnes’ påstand er feil.

Formodentlig tenker han på Jake Davis aka «Topiary» og Ryan Ackroyd aka «Kayla», som var del av hackergruppa Lulzsec. Begge skal ifølge tiltalen ha hatt kontakt med det forhenværende Wikileaks-medlemmet Selnes mener er aktoratets kronvitne, og begge er altså dømt i Storbritannia.

Tiltalen nevner i tillegg flere amerikanere. Hackeren «Laurelai» er ikke blitt dømt, men figurerer som en forbindelse til flere andre. Så er det Hector Monsegur aka «Anonymous Sabu», som også var del av Lulzsec. Monsegur ble tatt i juni 2011, men valgte å samarbeide med FBI for å få redusert straff. Ifølge tiltalen skal Monsegur blant annet ha hatt kontakt med hackeren Jeremy Hammond, som er dømt for datainnbruddet hos sikkerhetsselskapet Stratfor. E-post-arkivet fra Stratfor-innbruddet ble publisert – og ligger fortsatt ute – på Wikileaks’ nettside.

Både Monsegur og Hammond er dømt i USA, i likhet med Chelsea Manning. Hva angår Selnes’ påfølgende resonnement rundt jurisdiksjon, så er dette et spørsmål for partene i saken.

Selnes er også inne på et standpunkt som er fremmet av flere, nemlig at dersom Assange blir dømt, kan man få lignende rettsprosesser mot redaksjonelle medier. I den forbindelse anklager han meg for å «dolke en kneblet kollega i ryggen».

Man kan gjerne spekulere i at rettsprosessen mot Assange er en trojansk hest, og at amerikanernes egentlige intensjon er å bruke denne saken som brekkstang for å innskrenke ytringsfriheten og pressefriheten. Det er en legitim mening å ha, og det kan til og med hende at det er sant.

Mitt poeng på Helgemorgen var at dersom man skal vurdere hvorvidt de konkrete tiltalepunktene som nå er rettet mot Assange, like gjerne kunne vært rettet mot Aftenposten, så må man nesten forholde seg til det som står i tiltalen. Og tiltalen beskriver en rekke handlinger som i Norge ville vært i strid med pressens Vær varsom-plakat.

Journalistikk innebærer et ansvar. Man kan ikke bruke hvilke som helst metoder for å få tak i informasjon, og man kan heller ikke publisere hva som helst. Her er det ikke noe «klasseskille» – de samme reglene gjelder enten man er ansatt i et redaktørstyrt mediehus eller ikke.

At Wikileaks har gått betydelig lenger enn det vanlige medier gjør, mener jeg er udiskutabelt. Dette har så til de grader vært den uttalte hensikten bak prosjektet helt fra starten at det fremstår underlig å benekte det. Holdningen om at statlig hemmelighold i hovedsak er illegitimt, har Assange også vært veldig offentlig om.

Så gjenstår spørsmålet om Assange og Wikileaks har gått så mye lenger enn vanlige medier at handlingene er straffbare. Det spørsmålet er det ikke min, men rettssystemets oppgave å ta stilling til.