En gang, jeg tror det var i 1960-årene, var det en høyt temperert debatt om aktiv dødshjelp. Personlig ble jeg ikke engasjert, for fremtiden da var lang og lys. Men plutselig her en dag, kom jeg til å overhøre en engasjert diskusjon mellom to eldre damer på en benk. De var åpenbart ganske tunghørte, så det var ikke til å unngå å bli en passiv deltaker. Den ene damen var meget bestemt: «Jo, så snart det blir tillatt, vil jeg ha en pille og bli ferdig med det.» Den andre var mer lavmælt. Hun fortalte om da hun hadde fulgt sin mann til Sveits og overvært ektemannens død. Det hadde ikke vært helt greit.