Hvem vil Kvinnefronten beskytte?

Åshild Herredsvela (Kvinne, feminist og bosatt i indre by)

MER AV DET SAMME: Kvinnefronten vil styrke sexkjøpsloven. De burde heller innse at den ikke virker, mener forfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

I Klassekampen, 25. august, tar Unni Rustad, medlem i Kvinnefronten, til orde for å beholde sexkjøpsloven. Hun kaller den «den nordiske modellen», omtrent som om vi snakker om velferdsstaten.

Jeg snakker ikke på vegne av en stor organisasjon, når jeg som et lite pip av en beboer i indre by vil påstå at det Kvinnefronten kjemper for er sexsultne snuskmenns mulighet til å kjøpe en time eller to av en ikke-etnisk norsk kvinnes kropp uten å risikere noe som helst.

Loven, som sier at det er straffbart å kjøpe, men lovlig å selge, har sikkert hatt som intensjon at kunden skal straffes for å se på kvinner som en vare, og at den sårbare kvinnen ikke skal straffes for sine manglende yrkesvalg. So far, so good. Jeg tror at jeg og Kvinnefronten ønsker det samme, at ikke kvinner anno 2020-ish skal konkurrere på et markedsliberalistisk marked styrt av tilbud og etterspørsel (der selgerne kan se langt etter AFP!). Problemet oppstår når Kvinnefronten fremstiller det som dagens lov beskytter kvinnene.

«La meg få invitere Kvinnefronten på en vandring i indre by»

La meg få invitere Kvinnefronten ved Unni Rustad på en vandring i indre by og vise fram det store utbudet av seksuelle tjenester pakket inn som «massasje». Her reklameres det med arbeidstid som er hinsides velferdsstatens og bak de tette gardinene sitter kvinner som snakker lite eller dårlig norsk, ofte alene og utsatt for hva som helst av hvem som helst.

Videre vil jeg utfordre Kvinnefronten til å bevise hvordan de mener dagens lov fungerer. Håndheves den? Hvor mange er straffet eller bøtelagt siden loven trådte i kraft?

Det er utrolig naivt å tro at dagens lov beskytter utsatte kvinner. Alternativene, å legalisere sexkjøp eller å forby det, må være langt bedre. I det første tilfellet vil menn åpenlyst åpne døren til et bordell og risikere den skammen, mens kvinnene kunne bli beskyttet og omfattet vårt felles lovverk. I det andre tilfellet vil en si at kjøp og salg av et menneskes kropp ikke er en del av et humanistisk menneskesyn og heller legge til rette for at våre sårbare medsøstre kan tjene til livets opphold på mindre inngripende måter.

DebattMusikk

Hvorfor usynliggjøres utøverne?

Tanja Orning (Samtidsmusiker og komponist)

All ære til Klassekampen som 18. august anmelder nyskrevet samtidsmusikk. Det er dessverre mangelvare i pressen, der nytolkninger av den eldre klassisk musikken fremdeles overskygger kunstmusikk av i dag – for øvrig helt motsatt av kritikerpraksis av alle andre kunstarter. At en radikal avis som Klassekampen prioriterer å anmelde ihjelspilte verker fra tidligere tider snarere enn det mangfoldet som skapes i kunstmusikken i dag, mens alle de andre musikksjangrene er oppdaterte, er et valg jeg gjerne skulle sett diskutert.

Egil Baumann skriver om hans praksis i anmeldelse av (klassiske) mesterverk: «Vi lytter nok mer til hva artisten gjør med kjent musikk, heller enn selve musikken. På denne utgivelsen, med verker skrevet for klarinett og strykere, av norske Jon Øyvind Næss og Jan Erik Mikalsen, blir ikke lyttingen slik. Her står de to verkene i sentrum».

«Utøvere og komponister i fruktbart fellesskap utgjør økosystemet i samtidsmusikken»

Hva mener Baumann her med verkene? Dette er en plateutgivelse, det er lyd frembragt av musikere, de gestalter verket, de tolker musikken, deres utøvelse er dermed innvevd som del av verket. Anmelderen kunne, som komponisten Paul Hindemith foreslo, heller sitte hjemme å lese partituret enn å lytte til konserten, for å få tilgang til verket. Men dette gjør vel ikke anmelderen? Han lytter til musikerne. Jeg forstår at når musikk er ny, har man ikke referanser fra innspillinger med andre utøvere. Likevel, hvorfor dette nesten totale fraværet av å innlemme musikerne i teksten om en lydinnspilling?

Utøvere tolker også nye verk. Ter Jungs ensemble sitt lydlige bidrag blir ikke nevnt med ett eneste ord. Anmeldelsen av deres fremføring er kun en beskrivelse av det anmelderen betegner som verkene og ett rosende ord om solisten. Den performative vendingen har vart i flere tiår, også i musikken. Idéen om komponist og verk som adskilt fra utøver og fremføring er nedstøvet.

Hvorfor dette synet reproduseres gang på gang samtidsmusikk anmeldes er trist, da utøvere og komponister i fruktbart fellesskap utgjør økosystemet i samtidsmusikken.

DebattBokbrenning

Lomheim sitt grep

Trond Vernegg (Leder av Riksmålsforbundet)

Under overskriften «Grepstad sitt grep» bjeffer Sylfest Lomheim lørdag 26. august mot Ottar Grepstads innlegg «Men kva er det Sylfest Lomheim veit?». Han mener at Grepstad antyder at Lomheim ikke er helt å stole på.

Innleggene gjelder brenning av lærebøker på samnorsk i Oslo på femtitallet. Grepstad mener at Lomheim ikke kan dokumentere at slik brenning faktisk fant sted. Lomheim viser til muntlige kilder for tyve år siden, knapt noen dokumentasjon.

Lomheim sparker bena under sin egen troverdighet når han i innlegget sitt viser til en samtale mellom Ottar Grepstad og meg som belegg for at det fant sted bokbrenninger i Oslo: «Grepstad nemner forresten sjølv ein samtale med Trond Vernegg (Oslo) om bokbrenningane i Oslo på 1950-tallet.»

Jeg har aldri snakket med Ottar Grepstad om bokbrenning i Oslo, og Grepstad skriver da heller ikke det. Jeg deltok i juni 2022 på Festspela på Aasentunet og var med i samtale med Grepstad om hans bok «Brent ord». Det jeg sa da – og selvsagt fortsatt mener – er at bokbrenningene rundt om i landet aldri skulle skjedd. At brenning av bøker ikke er en akseptabel ytringsform og at riksmålsungdom aldri skulle brent bøker på samnorsk/nynorsk. Oslo ble ikke nevnt med ett eneste ord!

Lomheims bruk av meg som belegg for bokbrenninger i Oslo på 1950-tallet er i beste fall en tilsnikelse. Den styrker ikke troverdigheten hans.