Det kommer aldrig va över för mig, Olaug

Kjære Olaug Nilssen, jeg leser i Musikkmagasinet fra 11. august at du offentlig slår opp med Håkan Hellström som artist, at det er over for deg. Det er selvfølgelig alltid trist når det blir slutt, men det blir jo ekstra sårt når det gjøres i hastverk og på grunn av misforståelser. Noen skarve verselinjer brukes som vei ut av et veldig langvarig forhold. Det blir som å lese altfor mye inn i en tekstmelding og gjøre det slutt fordi noen hadde glemt å sette inn et hjerte eller en smiley.
Å bare forholde seg til de nedskrevne tekstene fra Håkans album blir som å gå på kino og knyte et tørkle foran øynene. Sanglyrikk skal høres og oppleves. Håkan er en liveartist, en av de aller største i Skandinavia. Han fyller stadion på stadion, og det er en grunn til det. Håkan synger om fellesskap og håp, og for et par timer inngår man som publikummer i nettopp et herlig fellesskap i en slags unntakstilstand. «Valborg» har en fin tekst, men «Valborg» fremført live som en serenade der han setter seg på scenekanten og frir til tusenvis om å synge med og bruke mobilen som lykt mens de vaier arm i arm med fremmede, det tilfører en ekstra dimensjon. I tillegg utvider Håkan tekstene sine ytterligere gjennom omfattende sceneshow, inkludert konfetti, dans, fyrverkeri og videomontasjer.
Å si at Håkan ikke fornyer seg er et tynnslitt refreng i musikkritikken. I 2002 dro han på dannelsesreise til Brasil og ga oss låter som «Mitt Gullbergs kaj paradis», «Gråsparven när hon sjunger» og «Mississippi kan vänta», alle skodd over svingende sambalester. Han implementerer med største selvfølge symfoniorkester og soulsangere både på album og på scene. På Poetiska försök finner man banjo og synth-techno (?) i en overraskende fusjon, det er feler, sekkepiper og munnspill, og man skal være ganske gretten for å ikke få i hvert fall litt fot av det funky bassriffet på «Den här gången är det på riktigt».
Du skriver, Olaug, at du ønsker deg «meir refleksjon enn desperasjon og pompøse metaforar». Jeg vil påstå at midt i eskapismen og kaoset, så finner man både refleksjon og ettertenksomhet. Kan ikke «Små bäckar, stora floder» leses som en tekst der subjektet har gått gjennom en utvikling, blitt mer moden og reflektert? Og har ikke jeget i «Vem vill vara din vän när du tappat glansen» ganske stor innsikt i ensomhet og i verdien av å ha virkelig gode venner når det røyner på, framfor artige, overfladiske bekjentskaper – mer innsikt enn en «full och dum» 20-åring?
«Livet er jo ikke over bare fordi man bikker 25. Man kan jo fortsatt drömma om det ljuva livet»
Det virker som at du, Olaug, ikke føler at Håkan snakker til deg lenger, fordi han ikke synger om akkurat ditt liv, akkurat nå. Det er en grunn til at stadionrockere ikke skriver innstendig og uironisk om å skynde seg for å hente i barnehagen, smøre nistepakker med leverpostei, om å ikke finne parkeringsplass på jobb når man allerede er seint ute – det kjedsommelige hverdagsgnuret som vi alle kjenner så godt. Stadionrockere av Håkans kaliber synger om scenarier vi kan kjenne oss igjen i eller relatere til, men de gir oss en pause fra alt det vanlige og hverdagslige som kanskje passer bedre i romanform. For et par timer kan man forsvinne inn i den suggererende allsangen om at «jag tror att när vi går genom tiden att allt det bästa inte hänt än».
Er det ikke noe befriende og vakkert i at en mann på nesten 50 kan skrive låter som en som ikke har glemt hvordan det var å være ung, en som samler drömmar i fickan, og gjør et poetisk försök ? Livet er jo ikke over bare fordi man bikker 25. Man kan jo fortsatt drömma om det ljuva livet .
I publikum på Stockholm stadion for et par uker siden, så jeg både purunge, fnisete hylejenter, folk på min egen alder (krysser av i boksen for «30–40 år») med «HÅKAN» skrevet over heile panna, og menn over 70. En representant for sistnevnte kategori satt i sin lyseblå skjorte og siviliserte vest og vippa taktfast med foten gjennom heile konserten, og på «Ramlar» klarte han ikke dy seg lenger, men måtte rett og slett opp og stå.
I det såkalte «mellansnacket» på årets turné sier Håkan, i sammensmeltinga av «Det är så jag säger det», og Alphavilles «Forever Young» (!): «Och när folk säger att sommaren, den tar slut alldeles för fort, och den rägnar alltid bort. Då säger jag hällre… Ja, det gör den kanske. Men det kommer en höst också. Och hösten är ganska bra – den också». Håkan dyrker kanskje nostalgien, intensiteten som ligger i en 17-årings ulykkelige kjærlighet og lengsel, men han er ikke redd for høsten.
Hvis du, Olaug, føler at du har vokst ifra Håkan, så sier jeg: Legg vekk tekstheftene og kom deg på konsert! Det er alltid lov å ombestemme seg, Olaug, det er ikke försent för Edelweiss .